Min masteroppgave: Likekjønnede foreldre og intimt medborgerskap – rettigheter og deltagelse

En sosiologisk studie av likekjønnede foreldre og deres erfaringer når der gjelder muligheten til å få barn og deltagelsen som foreldre i et dominerende heteronormativt samfunn.

Over de siste tiårene har homofile og lesbiske i Norge opplevd en økning i antall juridiske rettigheter og en økende anerkjennelse av sin seksualitet. Men hvordan opplever homofile menn og lesbiske kvinner subjektivt sine rettigheter for bistand til reproduksjon, og hva slags reaksjoner og tilbakemeldinger får de i så fall på sitt foreldreskap? Og ikke minst, hvordan takler de disse reaksjonene og tilbakemeldingene? I et forsøk på å belyse disse spørsmålene har jeg gjennom høsten 2015 og tidlig vår 2016 sett på opplevelsene og erfaringene til seks par, hvorav fem av parene bestod av kvinner og et par bestod av menn. Alderen på parene varierte, samt antall barn.

Illustrasjon: Frida (3 år)

Illustrasjon: Frida (3 år)

En kort introduksjon til likekjønnede familier
Norge har opplevd store endringer i familiesfæren, og stadig nye familiekonstellasjoner har utviklet seg. Dette innebærer blant annet par av samme kjønn som har barn. I disse familiene er det enten ingen far til stede eller ingen mor til stede, og parene har fått sine barn gjennom bruk av assistert befruktning i form av sæddonasjon eller eggdonasjon. Ved bruk av eggdonasjon har oftest en surrogatmor båret frem barnet, en metode som gjerne benyttes av homofile menn. Ved sæddonasjon har kvinnene selv båret frem barnet.

Likekjønnede familier og rettigheter
Etter implementeringen av en ny ekteskapslov i Norge i januar 2009 ble det mulig for lesbiske par å motta assistert befruktning gjennom sæddonasjon, noe som forenklet muligheten for reproduktiv bistand for lesbiske kvinner. Eggdonasjon og surrogati er derimot ikke lovlig i Norge, og homofile menn har dermed ikke rett til å motta reproduktiv bistand i Norge. For den kvinnen i et forhold som ikke er fødende biologisk mor, brukes det juridiske begrepet medmor. Medmor har fra barnets fødsel like juridiske rettigheter ovenfor barnet på lik linje med den biologiske fødende mor. Det finnes ingen tilsvarende rolle eller begrep i Norge for den mannen i et homofilt forhold som ikke er biologisk far til et barn som er unnfanget gjennom surrogati. Dette viser en grunnleggende differanse i reproduktive rettigheter og reproduktiv bistand mellom menn og kvinner.

På tross av dette, er det allikevel tiltenkt at rettighetene som ekteskapsloven medfører skal fremme deltagelse i samfunnet for alle likekjønnede par på lik linje med andre borgere, og muligheten for deltagelse i samfunnet som likeverdige borgere er noe som nå gradvis øker for homofile og lesbiske par. Denne muligheten for økt deltagelse i samfunnet, oppdaget jeg at hang sammen med muligheten og ønsket om å leve et så normalt familieliv som mulig for mine informanter.

Å være som alle andre familier
En av mine informanter kan siteres på at de ikke opplever seg selv som annerledes når hun forklarer hvordan hun subjektivt oppfatter sin egen familie opp mot vennenes familier: – (…) og vi har jo mange heterofile venner og vi er jo ikke noe annerledes enn dem. Ikke i det hele tatt, den eneste forskjellen er kjønnet vårt liksom. Vi lever jo helt likt [som dem]. Viktigheten av å få leve som alle andre gjennom sine rettigheter, er derfor sentralt for parenes opplevelse av deltagelse i samfunnet.

På tross av følelsen av ikke å skille seg ut fra andre familier, viste det seg at det for mine informanter noen ganger oppstod ulike reaksjoner og tilbakemeldinger fra omgivelsene, som gikk ut på valget de har tatt om å få barn og danne en familie. Jeg har hovedsakelig delt disse reaksjonene fra omgivelsene inn i tre kategorier: aksept, intoleranse og til slutt uvitenhet. Inndelingen av disse tre kategoriene ble gjort avhengig av hvordan reaksjonene utartet seg og hvordan parene selv tolket disse reaksjonene og tilbakemeldingene.

Pia 28001

Parene opplever aksept gjennom deres mulighet for å leve med deres familie slik de selv ønsker, og ha mulighet til å delta på lik linje med andre familier i relevante kontaktsoner i samfunnet. Gjennom intoleranse møter parene direkte holdninger og ytringer som oppleves sjenerende og negative for parene, hvor personene som ytrer slike holdninger viser liten anerkjennelse for deres valg av familieform. Parene forklarer at de forsøker å unngå å ta slike ytringer og holdninger personlig til seg, men at det allikevel tidvis er vanskelig å unngå å bli irritert eller såret. Dette kan minske følelsen av deltagelse i familiesfæren og i det øvrige samfunnet. Verst er dette for medmødrene, som kan oppleve å bli sett på som en «annenrangs-mor» i forhold til den biologiske fødende mor. Uvitenhet er noe parene opplever når personer og systemer de møter ikke vet bedre eller ikke er bedre satt inn i gjeldende rutiner. Eksempelvis hos et av de kvinnelige parene jeg intervjuet, var en av kvinnenes far først ganske uvitende til hva det ville si for de to kvinnene å få ytterligere et barn sammen. Disse to kvinnene, som jeg har valgt å kalle Karoline og Jenny, hadde opprinnelig et barn som Karoline hadde født, hvor Jenny var medmor. Karoline og Jenny ønsket seg nå enda et barn, og hadde nå blitt enige om at Jenny skulle føde denne gangen. Karolines far kunne derimot ikke forstå at Karoline ville anse dette barnet som like mye sitt eget når det var Jenny som skulle føde det. Når han derimot forstod hvordan kvinnene så på sitt foreldreskap og sitt felles foreldreskap ovenfor barna, og fikk mer innsikt i situasjonen, gikk han fra en tilstand preget av uvitenhet til en tilstand preget av aksept.

Alle disse reaksjonene er noe parene må forholde seg til når de deltar i samfunnet, hvor noen bygger opp om deres deltagelse i samfunnet som likekjønnede foreldre, mens andre undergraver deres deltagelse. For å takle disse reaksjonene har jeg også identifisert noen strategier som parene kan sies å benytte. Disse strategiene består hovedsakelig av å utvise åpenhet rundt sin familiekonstellasjon, nøytralisere tilbakemeldinger de synes er ubehagelige ved å vri tilbakemeldingene om til å bli humoristisk eller legge ansvaret over på den personen som ytrer seg, og til slutt det som kan kalles en påtatt naivitet, hvor parene forteller at de nødvendigvis ikke forstår hvis noen ytrer noe negativt eller ubehagelig.

 

«For å takle disse reaksjonene har jeg også identifisert noen strategier som parene kan sies å benytte»

 

Gjennom min masteroppgave viser det seg at likekjønnede foreldre har forskjellige rettigheter til reproduktiv bistand avhengig av om det er lesbiske kvinner eller homofile menn. Det har også vist seg at likekjønnede foreldre kan oppleve ulik grad av deltagelse i samfunnet og ulike reaksjoner på sitt foreldreskap ettersom de ikke lever innenfor en heteronormativ kultur, og at de har strategier for å håndtere slike reaksjoner. Å møte samfunnet som likekjønnede foreldre er ikke alltid enkelt, og det er ikke alltid følelsen av anerkjennelse er til stede.