En opplevelse av Astrup Fearnley-museet

Uttrykket til mennesker som beveger seg i kunstgallerier, viser en dårlig skjult skuffelse over at det bare henger bilder der.

– Walter Benjamin

Hvem er Astrup Fearnley-museet for? Jeg vil prøve å forstå endringene og utviklingen av Astrup Fearnley-museet fra Dronningens gate til Tjuvholmen.

Jeg var 16 år og kunstinteressert, særlig i samtidskunst, og oppdaget at jeg var ganske alene om det. I helgene utforsket jeg ulike museer i nærområdet og i Oslo. Nå var det jeg som dro med meg foreldrene mine, og ikke omvendt som tidligere. En sjelden gang fikk jeg med meg en venninne, og da dro vi gjerne til det lokale museet, Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden. Våren 2010 fant jeg mine likesinnede, da Astrup Fearnley-museet søkte ungdom fra 15 til 20 år som var interessert i kunst. Første møte ble holdt sent den våren, og slik ble UKAF, Ung Kunstgruppe Astrup Fearnley, dannet. Vi var en gruppe på cirka 15 som møttes på museet om kveldene. Her fikk vi møte de aktuelle kunstnerne som utstilte, kuratorene bak utstillingene, andre kunstnere og kuratorer i byen; i tillegg var det ulike workshops og street art-vandringer gjennom Oslos bakgater. Her var jeg aktiv til jeg avsluttet videregående og forlot Oslo-området. Årene utenfor byen har jeg fulgt museet og gruppen på avstand, sett hvordan de har vokst og alt det spennende som har blitt arrangert. UKAF eksisterer i dag som Plot/Oslo, som er et samarbeid mellom Astrup Fearnley-museet, Nasjonalmuseet – Museet for samtidskunst og Kunstnernes Hus.

Når jeg har vært tilbake på besøk i byen har det ofte blitt en tur til Astrup Fearnley og da i deres nye bygg. De flyttet 29. september 2012 til et helt nytt bygg i det nyetablerte området Tjuvholmen, ytterst ut mot sjøen. Tidligere hadde museet ligget i Dronningens gate i Oslo sentrum, i et klart mindre synlig bygg og område enn i dag. Ved flytting av museet til et nytt og omtalt signalbygg har museets identitet og tilgjengelighet klart blitt endret. Det er synligere i bybildet, i media, på kunstfeltet og i den internasjonale kunstverden.

Astrup Fearnley AS
Fra starten av har museet etablert seg som en viktig formidler av nasjonal og internasjonal
samtidskunst. Forutsetningen for museets eksistens og etableringen som en viktig samtidskunstformidler forankres i stiftelsen Thomas Fearnley, Heddy og Nils Astrup. Dette er grunnleggerne av museet og de som har støttet det fra åpningen i 1993 til i dag. Utgangspunktet for museet var Hans Rasmus Astrups kunstsamling, som han ville gjøre tilgjengelig for allmennheten. Astrup har en bakgrunn og posisjon som har muliggjort den kunstsamlingen Astrup Fearnley besitter i dag: Han overtok skipsmeglerfirmaet Astrup Fearnley etter at hans far Nils Ebbesønn Astrup døde i 1972 og bygde det opp til et milliardkonsern. Ved siden av dyrket Astrup sin kunstinteresse, noe som resulterte i åpningen av museet i 1993. Da holdt det hus i Dronningens gate sammen med flere av familiens andre foretak.

Marie Hoelseth1800

Foto: Simen Østad

Bygget og området
I dag huses Hans Rasmus Astrups kunstsamling i et bygg som har kostet 700 millioner kroner, finansiert av Astrup selv. Bygget beskrives som et estetisk seil over Tjuvholmen, et signalbygg og et praktbygg. Arkitekten bak er den anerkjente arkitektlegenden Renzo Piano. Direktør for museet, Gunnar Kvaran, mener prosjektet handler om arkitektur og presentasjon av internasjonal samtidskunst, og dette gjør Astrup Fearnley til et helt unikt prosjekt. Bygget skaper uterom for møteplasser, en kanal deler bygningen, en del av området er viet til en skulpturpark, og frister det nok er det til og med mulig å ta seg et bad i sjøen. Astrup Fearnley ble etter 2012 ikke bare en kunstarena for samtidskunst, men også en møteplass og et samlingspunkt, eller en institusjon, på strøket Tjuvholmen.

Tjuvholmen ble bygd ut av det private eiendomsselskapet Selvaag mellom 2005 og 2014, og området eies også i dag av selskapet. Det består av cirka 1700 arbeidsplasser og cirka 1500 beboere. I 2012 var gjennomsnittsprisen for leilighetene på Tjuvholmen 90 000 kroner per kvadratmeter, mens det i gjennomsnitt for hele byen var 43 000 kroner. Den høye prisen reflekterer kostnadene og finansieringen for utbyggingen og fører til at kjøpergruppen til strøket Tjuvholmen tilspisser seg. Dette gjenspeiles i aldersfordelingen, hvor befolkningen vises å være fra 40 år og oppover, som betyr at kun godt etablerte mennesker har mulighet til å bosette seg her.

Når du tar deg en tur på Tjuvholmen er det tydelig preget av å være i privateie. Dette vises gjennom gater frie for søppel, tiggere, gatemusikanter og annet mangfold som ellers preger bybildet. Denne profilen, i tillegg til de høye boligprisene her, kan tiltrekke seg noen grupper, men ekskludere eller oppfattes som mindre forlokkende for andre. Bydelen blir betegnet som en prestisjebydel, hvor sosialantropolog og urbanist Sverre Bjerkeset og førsteamanuensis ved Arkitekt- og designhøgskolen Jonny Aspen finner en velsituert middelklasse, og et stramt regulert og lite vitalt byrom for turister. Beskrivelsene av Tjuvholmen kan nok påvirke bydelens tilgjengelighet, i tillegg til profilen til Astrup Fearnley, og museets tilgjengelighet for publikumet. Bydelen og museet kan se ut til å være tilgjengelig for publikum på dagtid, men er heller et stille og forlatt sted på kvelden.

Institusjonen
Direktør Kvaran ved Astrup Fearnley-museet uttaler i forbindelse med åpningen at han håper befolkningen tar museet i bruk og blir kjent med Tjuvholmen. Han oppsummerer det som et treff mellom naturen, arkitekturen, skulpturene og samlingene. Et treffsted, et møtepunkt og en arena som omfavner flere interesser. Kan Astrup Fearnley-museet forstås som en institusjon, hvor de prøver å omfavne flere interesser? Det er ikke bare kunsten som står i fokus, men en hel opplevelse, med skulpturparken utenfor, byggets arkitektoniske opplevelse utvendig og innvendig, og ikke minst Vingen bar, som åpnet i februar 2016. Vingen bar er det siste tilskuddet til institusjonen Astrup Fearnley, som åpner for at man også kan få en matopplevelse når man tar seg et besøk her. Det kan nå se ut til at Astrup Fearnley tilfredsstiller alle våre sanser: man kan høre naturen og sjøen i skulpturparken, lukte og smake god mat inne i bygget, se og føle arkitekturen, og ikke minst kunsten som utstilles både ute og inne i bygningen.

Mitt Astrup Fearnley
Mitt møte med Astrup Fearnley-museet som 16-åring var et lite, bortgjemt og særegent museum, som holdt på med sine greier, fordi de kunne. Det var en uoppdaget perle som skjulte de mest fantastiske skatter og hemmeligheter. Lokalene var trange, og delt opp i mange rom som ga meg følelsen av å bevege meg i en labyrint, og bak hvert hjørne skjulte det seg en ny hemmelighet, som skulle oppdages av meg på min egen måte. For det er slik det er: vi møter kunsten med ulike forutsetninger og bakgrunner. Vi har forskjellige historier og opplevelser som gjør at vi oppdager og opplever kunsten forskjellig. De fineste møtene med kunsten er når den får en til å oppdage sine egne hemmeligheter og nye sider ved en selv. Kunsten gir en tilgang på sine egne labyrinter, der kunstverket kan åpne opp dører til rom man ikke ante man hadde i seg. Et følelsesregister man ikke hadde kjent på før eller noen meninger som trigges i en. For meg skal kunsten utfordre, berøre, passere og bevege. Sansene skal bli satt på prøve, og man skal bli kjent med noen andre rom inni seg. Dette opplevde jeg i Dronningens gate; jeg har enda til gode å oppleve det på Tjuvholmen. Mine opplevelser er selvsagt mine, og andre vil kjenne på det annerledes. Jeg vil likevel prøve å forstå dem.

I dag vil jeg beskrive institusjonen Astrup Fearnley som moderne. Byområdet er nytt, skulpturparken er ny, bygget er nytt, spisestedet er nytt og kunsten er av forholdsvis nyere dato. Institusjonen er omringet av det moderne akkurat nå, og ser derfor ut til å identifisere seg med nettopp dette. Det er ikke lenger et bygg som åpner for oppdagelsesferd i en labyrint. Bygget er svært preget av å være for offentligheten, det skal være brukervennlig, fordi det skal besøkes mye av alle mennesker med sine behov. Romdelingen inne er oversiktlig, det er stort, lyst og hvitt. Jeg har spurt meg, og jeg spør meg igjen når jeg kommer tilbake på utstillinger, egner dette bygget seg til kunst? Mine oppfatninger er at kunsten forsvinner og at det heller er et svært spektakulært rom som får tale for seg selv. Ja, for rommene kan virkelig tale for seg. I bygningen med skiftende utstilling er det to rom i annen etasje som ikke har vinduer: her har jeg opplevd at kunsten får den fulle oppmerksomheten og derfor har også min oppmerksomhet blitt skjerpet her. Ellers i bygget er det motsatt. For min del har Astrup Fearnley-museets karakter blitt endret i det nye bygget. Jeg syns det har blitt mindre interessant, mindre utfordrende. Det er ikke en oppdagelsesferd i kunsten, det er ikke kunst i et bygg lengre; det har blitt et bygg som også inneholder kunst.

Marie Hoelseth800

Foto: Simen Østad

Ungt og moderne
Astrup Fearnley-museet oppfatter jeg som en institusjon, der publikumet ikke lenger bare kommer for kunsten, men også for stedet, utsikten, bygget, maten og arrangementene deres. Museets nyeste arrangement, Art Night, kom til i august 2016. En torsdag i måneden holder museet åpent til klokken 23, og de tilbyr utstillingsinngang til 50 kroner, drinker fra Vingen bar og DJ. Art Night er rettet mot oss unge, med en student- eller en oppstartsøkonomi, som gjerne tar oss en drink og en dans på torsdagskvelden. Spør du meg er imidlertid dette arrangementet med på å bygge oppunder museets nye karakter, der opplevelsene på museet kjemper om hverandres oppmerksomhet.

Astrup Fearnley-museet virker til å favne om de unge moderne mennesker, både gjennom kunstklubben PLOT/Oslo og for aldersgruppen over med Art Night, som ser ut til å fungere godt. Kunstklubben har holdt stand i cirka seks år, og Art Night har stort oppmøte. Et bilde fra arrangementet før jul viser en lang kø fra hovedinngangen, over broen og opp trappen utenfor inngangen til utstillingen fra samlingen.

Igjen opplever jeg at Astrup Fearnley-museet har greid å få til et arrangement som tar de unge på alvor. De har bygd opp en profil med arrangementer og kunstklubb som trekker til seg det unge publikumet, som så ofte har stått på utsiden av museene. Dette gleder meg som begynte i UKAF med den motivasjon at kunsten måtte tilgjengelig gjøres på en bedre måte for oss unge. Da var jeg overbevist om at det fantes mange andre der ute som meg, vi måtte bare skape et nettverk slik at vi fant hverandre. Dette jeg viser til over mener jeg vitner om at Astrup Fearnley har jobbet mot og funnet gode møteplasser for unge kunstinteresserte. Det var dette museet som dro i gang det som i dag er Plot/Oslo, og som i oktober 2015 utvidet seg til også å innebefatte Plot/Stavanger.

Videre håper jeg at dette kan utvikle seg og etableres i andre byer ved andre museer i landet. Slik kan museumsinstitusjoner og kunsten videreformidles og nå ut til de unge kunstinteresserte. Astrup Fearnley-museet ser ut til å ha åpnet for en sosial inkludering av de unge til kunstinstitusjonene. Likevel, i skyggen av dette vil det føre til at potensielle publikummere blir sosialt ekskludert fra Astrup Fearnley-museet? Museets unge moderne fokus, vil det føre til et lukket eksklusivt rom? Selv om det er åpent for at hvem som helst kan delta, kan det moderne uttrykket føre til at andre igjen ikke opplever museet inkluderende og åpent? En gruppe ser ut til å ha blitt mer inkludert, men spørsmålet må likevel stilles, er det andre grupper som fortsettes å ekskluderes på kunstarenaen?

Tags: × × × ×