Min bacheloroppgave: Konversjonsfortellingen – fortellingene til fire etnisk norske konvertitter til islam

Å fortelle om sin konversjon kan være en måte å skape mening på, fordi fortellerne må forholde seg til og bli bevisst sine liv. Dette danner grunnlag for å forstå selve konversjonsfortellingen som studieobjekt og egen sjanger.

I min bacheloroppgave så jeg på hvordan fire etnisk norske konvertitter forteller om sin konversjon til islam, ved å ta i bruk kvalitative intervjuer. Hvilke sosiale faktorer er fortellingene til fire etnisk norske konvertitter til islam preget av? Og hva kan disse faktorene være et uttrykk for?

Illustrasjon: Anniken Soland

Illustrasjon: Anniken Soland

Religiøsitet i konversjonsfortellingen kan tolkes som et uttrykk for et meningssystem. Den amerikanske sosiologen Meredith B. McGuire hevder at det å dele samme religiøse fortelling kan skape en form for tilhørighet og fellesskap.

Dette kaller hun for å dele samme meningssystem – en slags felles referanseramme. Meningen i konversjonsfortellingen skapes ved at konvertittene inkorporerer fortellinger om seg selv og sin prosess, som kan videre settes inn i en større kontekst – den religiøse gruppens metafortelling. I samme retning hevder den svenske sosiologen Madeleine Sultán Sjöqvist at konversjonsfortellingen kan tolkes som narrative kronologier. Kronologiene er basert på konvertittenes logikk for hva en konversjon innebærer og hvilke begrunnelser som gis. Konversjonsfortellinger kan derfor fungere som en guide for hvordan konvertitter skal handle og tenke. Fortellingene består av bilder, hendelser og handlinger som knytter sammen fortellernes fortid, nåtid og framtid til en felles erfaring.

Fortellingene til konvertittene jeg intervjuet var også preget av en type kronologi. Den første faktoren i fortellingene er at de fire informantene snakket om ulike typer mangler i livet før konversjonen – en slags ustabilitet eller en slags rotløshet. Tre av informantene opplevde vanskeligheter i sin oppvekst i tillegg til fysisk eller psykisk sykdom. Den fjerde informanten fortalte at hun hadde hatt en svært stabil oppvekst, men at hun aldri fant sin tilhørighet i noe miljø og at hun alltid har søkt etter noe mer. Fortellingene om rotløshet trenger ikke nødvendigvis å være årsaken til at informantene konverterte til islam, men det er en del av tidsperspektivet i fortellingen.

Et annet funn i bacheloroppgaven, som kan knyttes til fortellingenes kronologi, er informantenes tendens til et politisk-religiøst engasjement. Konvertittene forteller om negative sider ved det norske samfunn. Ved bruk av karakteristikker som overfladisk, materialistisk og egoistisk, beskrives et kaldt samfunn. Forestillingen om at det norske samfunn er egoistisk og kaldt kan knyttes til den religiøse forståelsen av egoisme. Det politisk-religiøse engasjementet kan tolkes som en del av det å gi mening til konversjonsfortellingen. Kritikken av det norske samfunn kan plasseres i en kontekst preget av fortid og negativitet, der konversjonen forklares ut i fra den vestlige kulturens mangler og dårlige påvirkning på mennesker. Det gamle stilles opp mot det nye.

Videre er det sosiale nettverket av betydning. Informantene forteller om ulike måter de kom i kontakt med islam på. Flere av informantene hadde eller var vokst opp med muslimske venner. Dette gjorde at flere av informantene ikke anså islam som en fremmed religion. Dette kan knyttes til det franske begrepet l’islam de copains eller kameratislam, hvor essensen av fenomenet referer til drabantbyene i Frankrike der unge gutter med kristen bakgrunn fulgte sine nordafrikanske venner og ble ivrige muslimer.

Selv om Norge ikke kan sammenlignes med Frankrikes klassestruktur og geografiske segregering, kan essensen i begrepet knyttes til norske konvertitter. For flere av informantene var islam et nærliggende valg og en nødvendig del av fortellingen.

Som en motsetning til fortiden, blir det muslimske fellesskapet beskrevet med positive karakteristikker og i lys av nåtiden. Det muslimske fellesskapet beskrives ut ifra følelser, inkludering og tilhørighet. Tilhørigheten til religionen understrekes i fortellingene ved at alle informantene bekrefter sine utsagt med religiøse fortellinger om Mohammed. Samholdet og fellesskapet baserer seg på Gud. Religion og Gud blir derfor et felles meningssystem, som bekreftes i fortellingene.

Til slutt blir islam en del av et positivt selvbilde, der konvertittene forteller om struktur, rammer, mening og ro i livet etter konversjonen. Konversjonsfortellingens struktur blir her tydeligere. Livet før konversjonen innebar rotløshet, mens nå bærer livet preg av ro. Slik kan konversjonsfortellingen ses i lys av et utviklingsperspektiv, der konvertittene beskriver at de har utviklet seg i positiv retning med islam. Konversjonsfortellingen kan derfor tolkes som en bekreftende fortelling som gir mening. Å konvertere betyr ikke bare at selvet gjennomgår en forandring, men også at meningssystemet vil forandres. Både identitet og tilhørighet bekreftes gjennom egen fortelling.