Forbrukets identitet

Det sies at kunstens oppgave er å styrke menneskers opplevelse av livet, forutsett at vi er forbrukere av kunsten.

Illustrasjon: Anniken Soland

Illustrasjon: Anniken Soland

Hver eneste morgen drikker jeg kaffen eller teen min av keramikk som min svigerfar eller svigermor har laget. Jeg bruker kunst hver eneste morgen, men jeg ville aldri kalt meg en «storforbruker» av kunst. For forbruket mitt av kunst innebærer ikke kjøp av kunst eller tilstedeværelse på alle de aktuelle åpningene. De få gangene jeg er på kunstutstillinger føler jeg meg malplassert. Jeg har ingen grunnlag for å uttale meg om det jeg opplever, for jeg har ingen kunnskap om det jeg ser. Jeg har ikke et eneste studiepoeng i kunsthistorie, og jeg har heller ikke medlemskap på Astrup Fearnley. Men når det norske klesmerket Holzweiler bruker Munch sine malerier i deres nye kolleksjon kan vel forbruk av kunst være litt mer enn det som faller innenfor tradisjonelt forbruk.

At man er en forbruker av kunst behøver ikke bety at man har en kunstsamling. Kunst finnes i de fleste offentlige rom, enten man liker den eller ikke. I de fleste skoler, sykehus og offentlige bygg har en viss prosentandel av budsjettet gått til nettopp kunst og kunstinstallasjoner. Kunsten bringes til oss uten at vi egentlig selv er klar over det, noen kan mene den presses på oss, men den utfyller en ofte ukjent oppgave. Kunst på et sykehus har den funksjonen at den skal avlede pasienter fra smerten eller alvoret ved et sykeopphold. På en skole eller universitet er kunstens oppgave å gi et pusterom i stressende perioder.

Foto: Anniken Soland

Foto: Anniken Soland

I terapi og for samfunnet
Hvis det er slik at kunsten skal forsterke menneskers opplevelse av livet er det fullt forståelig hvorfor det offentlige bruker store summer på utsmykning og kunst i det offentlige rom. Kunst åpner for følelser og vi kan gjenkjenne oss selv i kunsten, gjennom vekkelse av minner og oppdagelse av tanker. Kunst, både det å skape og det å se, blir benyttet i mange terapisammenhenger. For en som skaper kunst vil det kunne være et forum å få utrykk for følelser og tanker. For en som ser på kunst eller forbruker kunst kan det være en måte å finne frem til følelser og åpne opp for tanker.

Kunst kan på den motsatte siden også være mindre pompøst og rett og slett være underholdning. Å ha noe å hvile øynene på, som kan skape glede kan være like effektfullt som noe som får en til å reflektere over de store spørsmålene i livet. Det er ikke gitt at et kunstverk i utgangspunktet skal si noe spesielt om mennesket eller samfunnet. Takashi Murakami sa nylig i et intervju at han i lagde kunst han tenkte var pent, uten noen bevisst baktanke om budskap – hva andre la i det han lagde var en annen sak. På denne måten kan alle som ser og opplever hans kunstverk ha sin egen oppfatning og forestilling om hva det forteller. Dette er en metode flere kunstnere bruker, og tanken bak er at kunsten skal snakke sitt eget språk – det skal ikke behøve noe forklaring eller instruks på hvordan man skal tolke eller analysere det en opplever.

A taste of everything
Hvordan vi er som forbrukere av kunst og kultur avhenger av vår sosiale status om vi skal ta utgangspunktet i teorien om omnivore forbrukere. Omnivore forbrukere av kunst og kultur handler om at personer med en høyere sosial status, som har et høykulturelt forbruk – har også har et forbruk av det vi kan anse som populærkultur. Med andre ord har de en fot i hver leir, og de har utviklet en taste of everything. Spesielt personer med høyere sosial status har et bredere kulturelt engasjement og interesse. Hvis vi skal prøve å overføre dette til et eksempel vi kan relatere oss til kan vi snakke om musikk. En person som er aktiv bruker av operaen kan også høre på Justin Bieber eller annen populærmusikk. Om vi skal forstå teorien om omnivore forbrukere bokstavelig betyr dette at personer med lavere sosial status har det vi kan anse som et smalere kulturelt forbruk og ikke vil være forbruker av høykultur, og derfor kanskje ikke ha glede av en forestilling eller konsert på operaen.

De som klatrer høyest på stigen vil ta med seg det de finner på veien dit. De som ikke akter å klatre høyere enn til midt på stigen vil gå glipp av det som ligger over.

Omnivore-teorien har to mulige forklaringer. Den første forklaringen er at noen mennesker har en generelt større interesse for ulike ting, både kulturelt og kunstrelatert. Den andre forklaringen handler om at det er en mer kulturell bevissthet involvert. Anti-snobbism handler om nettopp dette, en er bevisst sitt kulturelle forbruk og forholdet til kunst krysser det tradisjonelle kulturelle hierarkiet. Dette viser til en toleranse overfor andre nivå av hierarkiet i kultursfæren enn det en selv hører til. «The aesthetics of elite status are being redifined as the appreciation of all distinctive leisure activities and creative forms along with the appreciation of the classic fine arts».

I møtet med kunst føler jeg meg ofte liten. Jeg har et lavt forbruk av kunst og kultur – selv om noen nok vil mene jeg har et større forbruk enn de fleste. Men det å holde seg oppdatert på alle kunstrelaterte program på NRK nett-tv føler jeg ikke kan regnes som et forbruk av kunst, ei heller mitt faktiske bruk av kunst når jeg bruker håndlaget keramikk. Jeg ønsker å bli en omnivore kunstforbruker. Jeg ønsker å både kunne nyte høykultur og lavkultur, men jeg har ikke høy nok sosial status. The struggle is real.

«The aesthetics of elite status are being redifined as the appreciation of all distinctive leisure activities and creative forms along with the appreciation of the classic fine arts»

Forresten, for de interesserte (som er på jakt etter å utvide horisonten), anbefaler jeg å sjekke ut følgende på NRK.no: Kunst som terapi, Thomas og den vanskelige kunsten, Arkitektenes hjem, Brenner og bøkene, Heart of Glass, Matematisk brettekunst og Det abstrakte: Designkunst (Netflix).

Kaffekoppen på bildet er laget av min svigerfar Svein Narum.