Villedere

Hvert år får masterstudentene det samme spørsmålet i ulike varianter: «Hva skal til for at dere leverer på normert tid?», «Hvorfor leverer så få til normert tid?», «Hva er det dere driver med?» og «Hvorfor klarer dere ikke fullføre?»

Hvert år svarer studentene det samme: «Prosjektet er så stort», «Jeg støtte på uventede faglige utfordringer», «Det tok for lang tid før jeg kom ordentlig i gang» og «Personlige utfordringer kom i veien».

Min erfaring tilsier at masterstudentene tar det som en selvfølge at det er deres egen skyld. At det er de som har vært dumme, late eller som ikke har klart å fullføre. Motivasjonen med å levere på normert tid er for mange skammen som følger av å la være.

Det virker derfor litt unødvendig, slik jeg ser det, å stille det samme spørsmålet hvert år for å motta de samme svarene. Skremselspropagandaen masterstudentene utsettes for ser heller ikke ut til å ha noen virkning. Når disse to tingene, det gjentatte spørsmålet og trusselen som henger der i lufta, er tiltakene som gjøres for å hjelpe studentene med å levere på normert tid, da er det åpenbare spørsmålet: er dette nok? Min erfaring tilsier nemlig at det er noe annet som ligger under overflaten. For hver masterstudent som er skuffet over sin egen innsats er det en masterstudent som er skuffet over undervisning, oppfølging og veiledere. Mange tenker at det kunne vært annerledes om de hadde begynt å tenke på veileder tidligere, om man hadde valgt en annen person eller om man hadde blitt motivert til å starte på selve prosjektet litt før.

Hovedansvaret for å levere i tide vil og bør alltid ligge på studentene, det er ikke meningen å påstå noe annet. Denne teksten er likevel en oppfordring om å ta grep. Er du førsteårs masterstudent må du sette i gang å tenke veileder allerede nå, instituttet burde vurdere ordningen om hvordan man velger veileder og sitter du i PU håper vi at dette kommer på dagsorden i løpet av høsten. Meningen med teksten er ikke å avsløre, blottlegge eller henge ut. Meningen med teksten er å avdekke et problem og oppfordre til å skape nye løsninger. For oss masterstudent er en veileder et av de viktigste menneskene i livet vårt, og det er mange av oss som har gått mange bitre runder med en veileder som viste seg å være en villeder. Det som følger er utdrag fra historier fra mange forskjellige masterstudenter fordelt på fire kull. Noen av historiene er spesifikke, men de fleste er basert på flere lignende historier. Ingen er mine egne.

Illustrasjon: Simen Østad

Hun ene
Da Maria valgte seg veileder i juni var hun veldig heldig, og ikke minst glad. Fagpersonen var anerkjent og hun kunne få noen oppdrag ved siden av masteroppgaven på et prosjekt. Fra og med august ble hun mer og mer usikker. Var det egentlig sånn et veiledningsforhold skulle være? Hun følte hun hang etter, men de få gangene hun fikk til møter med veilederen var det vanskelig å få noe særlig hjelp, støtte eller forståelse. Veilederen ville ikke gi tilbakemeldinger på arbeidet hennes eller fortelle henne hvordan hun kunne komme videre. Det var hennes eget prosjekt. Samtidig ble oppgavene hun skulle gjøre ved siden av masteroppgaven mer omfattende og alt for store til å kombinere med utdanningsløpet. Maria tenkte at det bare var hun som ikke strakk til. Hun hadde ikke så mye å sammenligne med, eller noen å snakke om det med for den saks skyld.

Da Maria i november brøt med veilederen var det flere måneder siden hun skjønte at veiledningsforholdet hadde vært kontraproduktivt. Hun kunne greid seg bedre alene. Likevel hadde hun vært redd for å bryte. Redd for at hun ikke skulle finne ny veileder, redd for at det var hun som misforstod. Hun stod ovenfor det største prosjektet i sitt liv, og følte seg ufattelig liten og maktesløs i møte med en anerkjent sosiolog. På instituttet ble hun møtt med et «tja, vi kan alltids prøve å skaffe deg ny veileder. Vi burde kanskje ikke godkjent veilederen du har i utgangspunktet. Da vet vi det til neste gang». Neste gang hjelper ikke Maria.

Illustrasjon: Simen Østad

Oss alle
Villedning trenger ikke være omfattende, men små detaljer kan vise seg å få store konsekvenser. Dårlige veiledningstimer hos ellers gode veiledere er et eksempel på hvordan studenter kan miste motivasjonen eller troen på seg selv eller sin veileder. Veiledningstimer hvor man kommer inn og er spent etter å ha jobbet lenge og hardt, å sitte i stillhet mens veileder leser fort gjennom de ti sidene du har skrevet, for så å se oppgitt opp på deg. Når det føles som om du ikke er verdt tiden det tok å forberede noe. Veiledningstimer hvor alt som ble sagt forrige gang er glemt. For den avtalen dere gjorde, den er kanskje bare en av mange veilederen har inngått den siste uka. Veiledningstimer hvor veileder ber deg gå bort fra det hen ba deg skrive om sist, det er jo ikke nødvendig likevel. Fordi din tid føles liksom ikke så viktig. Et helt konkret tilfelle er skriftlige tilbakemeldinger hvor det en uke står «denne tolkningen har du ikke grunnlag for» for så å bli erstattet med et «bra!» uten at noen endringer er gjort. Hvilken av tilbakemeldingene er fra veileder og hvilken er fra villeder?

De fleste studenter synes ikke det er gøy å skrive masteroppgave på overtid. Å ta opp enda mer studielån, å sette arbeidslivet enda mer på vent. Å sitte på den samme, trange lesesalen med de samme irriterende uvanene man etter to lange år oppdager hos andre. Å lese tekster om igjen. Omformulere avsnitt. Stange i den samme tolkningen av de samme få tallene eller ordene. Vi liker ikke alle spørsmålene fra medstudenter og utenforstående om hvorfor vi ikke er ferdig. Så når veilederen din sier til deg at du likevel ikke kan levere to uker før fristen, etter at du har registrert deg for å levere, er ikke en seier. Det er et nederlag. Dette har skjedd med mange, hvorav noen har valgt å levere likevel. I flere av disse tilfellene, hvor en oppgave har blitt dømt til stryk av en villeder har oppgaven likevel greid seg med en god nok C. I tilfeller hvor villedere har bedt studenter utsette, bare fortsette ett semester til, så vil det bli så bra, har nevnte student fått B. Da kan man spørre seg selv om det halve året hen nå bruker i arbeidslivet, i relevant jobb, ville vært verdt å ofre for å strekke seg opp til den A-en. Igjen, det er selvsagt masterstudentens eget ansvar. «Du er alltid sjef for din egen oppgave». Men likevel. Gode råd er dyre, og Lånekassa er ikke interessert i å støtte deg lengre.

 

Illustrasjon: Simen Østad

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Så kjære institutt. Vi har lært hvordan dere bedømmer oss som studenter, men hvordan bedømmer dere egentlig veilederne våre? Hvor er kravene og forventningene? Hvor er støtten til dem som møter kontorveggen til en fagperson som aldri har interessert seg for pedagogikk eller for den saks skyld andre mennesker og deres arbeid? For etter et slikt møte kan lesesalen som ellers virker så overbefolket føles enormt ensom.

Heldigvis er det ikke alle av oss som møter en veileder som gang på gang sier at du skriver elendig selv om du har fortalt at du har dysleksi, som blir spurt hva som er galt med deg, eller som lover å aldri veilede andre like dårlig som hen har gjort i denne omgangen. Det er heldigvis få av de ekte villederne der ute, men de finnes og hvis du vil ha et tips til hvordan man får flere til å levere på normert tid kan det være et godt sted å begynne, for vi studenter har tydeligvis bare gitt opp.

Illustrasjonene er kun ment som illustrasjoner.