Fra Max-burger til coq au vin – Ingalill blir voksen

Masteroppgaven er levert. Studielivet er over. Nå starter voksenlivet. Hva kreves egentlig for å bli voksen? Er det rom for meg? Og hvordan leverer man egentlig selvangivelsen?

Denne teksten er dedikert til alle dere som er over 27 år og som fortsatt bor i studentbolig. Eventuelt deg som bor i et skittent kollektiv med tre gutter på 19 som enda ikke har lært å ta ut av oppvaskmaskina. Til alle som må sitte på barnebordet i bryllup fordi du ikke fikk en pluss en, og bordkortene må være i partall. Til deg som er arbeidsledig eller som vi liker å kalle det – nyutdanna. Til deg uten en plan for fremtiden. Og til deg som er evig student og er i ferd med å bli fast inventar på Blindern sammen med Fredrikke og statuen «delt form». Men mest av alt er denne dedikert til mine venner på Blindern. Takk for alt. Og lykke til!

Jeg tenkte lenge at det meste burde være klart innen fylte 25. Når man snakker om fremtiden er det som en nesten ferdig fargeleggingsbok, hvor du bare må fylle inn de manglende rutene etter en bruksanvisning. Først skal man reise et år rundt i verden og finne seg selv. Kanskje være frivillig i en løvepark. Kanskje ta ex-phil på Bali. Så skal man ta en utdanning, som selvfølgelig fører til en bra, stabil jobb rett etterpå. I studietida møter du drømmekvinnen/mannen som du drar på ferieturer til vingårder i Italia med. Så, når du har nådd toppen av karrieren, forloves dere, har et stort bryllup med mange vakre mennesker, rørende taler og en flåsete sang fra bestejentene. Dere kjøper hus, og du bytter til en roligere jobb på landet. Du er lei av maset i byen. Alle har fått unger, og det er snart din tur. Og så fyller du 30. Sånn ble ikke livet mitt. Jeg er blitt 27 og fremtiden er allerede her, med det ansvaret det innebærer.

Illustrasjon: Katrine Dåstøl

27 år betyr nesten 30. Det er noe med det tallet som gir høyere forventninger. Jeg er i en alder med et klart veiskille. På den ene siden de som setter pris på Hardangerbestikk og lav rente. På den andre vi som drømmer om oppvaskmaskin og døgnåpen Max-burger. Og det blir færre og færre i den siste kategorien. Hver gang jeg møter vennegjengen er det en ny forlovelse, ny jobb eller en ny graviditet. Mine nyheter spenner fra nye kleshengere til historien om Tinder-daten fra helvete. Vil jeg også ende opp med å si nei takk til en kveld ute for å heller lage coq au vin med kjæresten?

Jeg starta på universitet i 2009. Åtte år senere har jeg levert masteren. Det tok noen år med vandring i gangene på UiO og veldig mye «er du ikke ferdig å studere snart?» og «men da har du vel jobbet mye ved siden av studiene da?». Men jeg har elska tiden som student. Når livet er sånn at man kan møte opp klokka 10 og være tidlig ute. Lange dager på Trygve kaffebar. Ny kunnskap. Fantastiske samtaler. Gode vennskap. Jeg kjenner faktisk ikke til et liv utenfor UiO. Hvordan er det egentlig der ute i den virkelige verden? Vil de like meg der? Og vil jeg like meg der? Vil jeg til slutt miste forbindelsen til UiO og livet jeg har kjent til nå?

Og nå er altså fremtiden, som en gang lå så langt unna, her. På tide å bli voksen. Voksen innebærer å sjekke av følgende ting: Hus/leilighet (ekstra poeng for landlig beliggenhet), barn, jobb fra åtte til fire, lappen, bil, holde middagsselskap, vinkjøler, kjæreste, lage coq au vin, forlovelse, bryllup, videreutdanning, verktøykasse, platting (denne gir automatisk 10 poeng pr. kvm).

I følge denne lista ligger jeg langt etter skjema. En gang sa en venn av meg at jeg har minuspoeng i voksenpoeng. Dette har nok mye med livstilen min å gjøre. For dere som ikke kjenner meg. Jeg bor på pikehjemmet og deler kjøkken med seks andre. Jeg eier ingenting, og har en tom sparekonto. De pengene jeg får inn går til øl og take-away. Jeg liker ikke å stå opp før 10. Jeg er ikke glad i toppturer og paddle-board. Jeg vet ikke hvordan jeg leverer selvangivelsen. Eller hvordan man beregner skatt. Jeg forstår ikke noe av selveierspråket. Eller konseptet renter. Jeg må fortsatt vise legg og blir ofte spurt «hvor gammel er du egentlig?». En gang jeg hadde skolebesøk sa en elev at hun synes det var så rart at man kunne være så ung når man er voksen. Jeg er enig.

«Og nå er altså fremtiden, som en gang lå så langt unna, her. På tide å bli voksen»

Men nå skal jeg liksom begynne å sjekke av disse boksene. Jeg befinner meg plutselig i en framtidsroman. Alt som skulle skje, skal skje nå. Jeg har snakka masse om å ta lappen når jeg er ferdig å studere. Jeg skulle begynne å date. Så langt har jeg bare lastet ned tinder og sveipet forbi fantastiske profiler som «Trond 29 – har gått livets harde skole» og «Kristoffer 31 – du må være glad i å være ute i skog og mark. 189 høy». Så søker jeg jo jobb(er) da. Og jeg har trent i hvert fall én gang. Kanskje vi aldri blir helt voksne? Jeg føler vi fortsatt er usikre på oss selv i en alder av 50. Det nye er fortsatt skummelt. Og forelskelse er akkurat like vondt som da man var fjorten og satt i hjørnet på skolediskoen og så han du hadde crush på kline med hun populære i 9B (Artisten Robyn føler tydeligvis fortsatt det samme). Er det egentlig så hast med å bli voksen?

Illustrasjon: Katrine Dåstøl

Det verste som kan skje vil jo være å plutselig våkne opp en dag i et ekteskap hvor vi verken hater eller elsker for mye. Alt er helt sånn ok. Og vi har tre unger. Og en hund. Som vi ikke liker sånn voldsomt (jeg liker hunden best, men det kan man jo selvfølgelig ikke si). Og et hus på landet med masse gjeld. Jeg gruer meg til jobb hver dag, og ettermiddagene består i å klage over rot, hente ungene og kjøre de til fotball, ballett og Rumpeldunk (jeg ser for meg at vi i fremtiden klarer vi å få kosteskaft til å fly), pusse opp (vi må nok lage enda en platting), og se på intetsigende serier på tv (sikkert et konsept som «skal vi drive med romfart» – en moderne vri på «skal vi danse»).

Samtidig vet jeg ikke hva jeg ønsker for fremtiden. Jeg prøver å se kortsiktig på det. Ønsket er å ha penger til husleie, øl og take-away. Kanskje jeg skal begynne å skrive framtidsromaner om det å bli voksen, heller enn roboter? Eventuelt å utvikle Paint-kunsten min og søke kunstnerstipend? (NB: Forfatter har blitt gjort oppmerksom på at Windows planlegger å slutte med Paint). En venn av meg tror ikke jeg kommer til å overleve lenge. Basert i det store antallet fall og andre ulykker. Det er sannsynlig at jeg dør mens jeg sykler. Jeg har enda ikke anskaffet hjelm. Og jeg har allerede tryna på skateboard i år. Kanskje jeg burde utnytte de dagene jeg har igjen. Redde verden. Ta en eat-pray- love. Men jeg vil nok mest sannsynligvis bare sitte og se på Netflix uavhengig om jeg bor i Oslo eller på en Yoga-retreat i India. Jeg må nok finne noe annet å gjøre. Pakke kofferten og ta en Nora. (Ref. Ibsen, ikke SKAM). Reise fra alt kjent og finne meg selv i fremmede land. Så kan Helmer sitte der med ungene og hunden og lånet. Han finner sikkert en annen lerkefugl som drømmer om en rolig tilværelse på landet. Aller først må jeg gi slipp på studielivet. Og det skal jeg. Når jeg er ferdig med å ta Skam-emnet.

«Det verste som kan skje vil jo være å plutselig våkne opp en dag i et ekteskap hvor vi verken hater eller elsker for mye. Alt er helt sånn ok. Og vi har tre unger»

Med dette avslutter jeg mine historier i Socius. Jeg ønsker alle lykke til. Mest av alt til meg selv. Jeg tror jeg vil trenge det.