Framtidas seminarer

Hvordan bør framtidas seminarer på sosiologibacheloren se ut? For å svare på dette må vi
først bli enige om hva målet med seminara skal være.

Det er, og burde være, en kontinuerlig diskusjon og vurdering av hvordan undervisningsopplegget på sosiologistudiet bør være. Dette gjelder forelesninger, seminarer, pensum og vurderingsformer. Hvordan dette legges opp har ei avgjørende betydning for om man trives faglig og sosialt med studenttilværelsen. Disse tinga angår først og fremst studentene og det bør derfor være slik at studentene selv er med å utforme dette. Det er ikke sånn at de vitenskapelig ansatte på universitetet vil oss vondt, men det er et faktum at det ofte er ei stund sia de sjøl var studenter og derfor ikke kan vite hvordan vi som er studenter i dag trives best mulig. Min personlige opplevelse er også at de lytter og tilrettelegger opplegget sitt etter studentenes ønsker. Det er derfor Programutvalget eksisterer: for å kunne formidle disse ønska til emneansvarlige, seminarledere og de som har det overordna ansvaret for studieprogrammet.

Foto: George A. P. Sekkelsten

Det har det siste året vært mye diskusjon rundt seminarordningene på sosiologibacheloren. Diskusjonene har gått både internt hos oss i Programutvalget og i programrådet for sosiologi. Programrådet består av vitenskapelige ansatte og studenter og har det koordinerende ansvaret for studieprogramma i sosiologi. Diskusjonene har kretsa rundt innhold, mengde, form og oppmøteplikt på seminara. Studenter i alle årskull på bachelornivå har kommet med både positive og negative innspill der fellesnevneren er at seminara er en viktig læringsarena som man ønsker mer av i studietida. Andre innspill har gått på at det må stilles krav til seminarledere eller at tida for ofte brukes til en systematisk gjennomgang av andres oppgaver i plenum som man selv ikke får noe utbytte av. I Programutvalget har derfor diskusjonen gått inn på hva læringsmåla med seminarene burde være og hvordan disse kan oppnås best mulig. Dette er nødvendige diskusjoner fordi seminara er det viktigste faglige møtestedet for studentene. Seminara har også potensiale til å være et viktig sosialt møtested for studentene. De skal legge til rette for ei faglig veiledning i en helt annen grad enn forelesninger. Spørsmålet er da hvordan dette gjøres på den mest hensiktsmessige måten? Svaret er at dette avhenger av hva som skal være målet med seminara.

Ulike målsetninger krever ulike strategier. Er målet skrivetrening trengs ei anna tilnærming enn viss målet er økt teoretisk forståelse eller å kunne presentere faglige argumenter i ei muntlig diskusjon. Hva målet er vil selvsagt variere mellom de ulike emna. Man trenger ei anna tilnærming i et innføringsfag enn i et teori- eller metodeemne. Min erfaring er likevel at det i emner der tekstproduksjon er en del av vurderinga eller et obligatorisk krav tar dette en uhensiktsmessig stor del av tida i seminaret. Mange studenter opplever det å bruke timer på å høre på andres tekster bli vurdert av seminarleder som uengasjerende. Det skaper en passivhet, noe som er synd da vitsen med seminara må være å skape engasjement rundt faget. Dette gjelder særlig i spesialiseringsemna på bachelornivå, samt fellesfag som SOS1000 og SOS1003. Sjøl om skrivetrening er ei viktig del av ferdighetene man skal tilegne seg på sosiologistudiet mener jeg det her finnes rom for forbedring.

Seminara er den beste muligheta man har til å øve opp sin muntlige formidlingsevne, øke sin teoretiske forståelse sammen med andre, få svar på faglige spørsmål og diskutere pensumtekster. Min mening er derfor at det kan være sunt å tenke annerledes om målsetninga med seminara. De burde i større grad brukes til lesetrening og diskusjon. Tilbakemeldinger på obligatoriske skriftlige oppgaver kan i stor grad flyttes ut av seminaret og gjøres for eksempel skriftlig over mail eller i fronter. Dermed kan seminara brukes mer fornuftig og legge til rette for flere diskusjoner rundt utvalgte tekster, begrepstrening eller faglige avsporinger. Det betyr ikke at skriving trenger å forsvinne helt. Noen forslag internt i Programutvalget og innspill fra studenter peker på at kortere tekster eller enkle sammendrag av pensumlitteratur vil kunne gi nødvendig skrivetrening samtidig som det kan fungere som en startposisjon for diskusjoner. Dette trur jeg vil være et bedre utgangspunkt enn de lengre oppgavene som ofte er smalere og dermed fører til at mange ikke har mulighet til å sette seg inn i disse før hvert seminar.

Dette er likevel bare noen tanker om hvordan et alternativt seminar kan se ut. Meninga er å rette fokus på at seminara ikke trenger å være slik de er i dag. Har du andre erfaringer eller meninger rundt seminarer? Fungerer det egentlig ganske bra i dag? Finnes det helt andre måter å tenke rundt dette? Vi i Programutvalget vil gjerne høre fra deg! Ta kontakt på programutvalget@sosiologi.uio.no med forslag, ris, ros eller bare et ønske om å fortsette diskusjonen. Det blir hvert fall ingen endring viss studentene ikke engasjerer seg!

Tags: