Sci-fi: en sosiologisk gullgruve

Kan sosiologi ha nytte av en sjanger som forsøker å forstå verden ved å se hvor den er på vei?

Sci-fi er en undervurdert kilde til inspirasjon for sosiologer. Det er en sjanger som tar for seg hva som kan skje hvis kursen samfunnet har satt fortsetter til sitt forutsette eller logiske sluttpunkt. Et endepunkt hvilket som regel aldri er bra. Det som regnes som virkelig god sci-fi er gjerne gode samfunnsdiagnoser av den sosiale verden skaperen befant seg i, noe som igjen var grunnlaget som skapte sosiologien. Om noe kan sci-fi vise seg som et ypperlig tankeeksperiment for sosiologer, kanskje ikke vanlig i akademia, men en morsom øvelse for å få et perspektiv på verden vi lever i.

Illustrasjon: Eivind Mo Andreassen

Sci-fi er et ypperlig redskap for å vise et ganske kjent kjennetegn ved det sosiale fenomenet verdier: de er utrolig skjøre og ikke noe som burde bli tatt for gitt. Det finnes mange eksempler på hvordan verdier har forandret seg over tid, og hvordan noe som var vanlig og bra før nå blir sett på som tåpelig. Men der vi som regel tenker at verdiene vi har i dag er bedre enn de som var før tar sci-fi en titt på hva som kan være skadelig eller tåpelig med verdiene vi har i dag. En forfatter som forsøkte dette var Aldous Huxley, mannen som skrev Brave New World i 1932. Inspirasjonen til å skrive boken kom etter å ha dratt til USA og sett forbrukssamfunnet som regjerte på 1920-tallet. Huxley mente fokuset på materielle goder var forferdelig og at moralen i landet var i ferd med å bli fullstendig ødelagt. Dette kommer frem i boken ved at ingenting er gitt verdi lenger, hele samfunnet er satt sammen for at menneskene som bruker det skal kjøpe så mye som mulig. Et mantra som blir gjentatt av personene i boken er at om noe blir skadet er det bare å kjøpe nytt. Ingenting er verdt å reparere eller beholde. Denne kritikken av et forbrukssamfunn uten ordentlige verdier blir kanskje litt lettere å forestille seg for oss når man ser på hvor mye penger som gikk med til fjorårets klesbudsjett.

Men hvis det finnes et sci-fi verk som best klarer å vise hvor ubetydelig verdiene vi har i dag er så er det Rick & Morty. En tegneserie som tar for seg eventyrene til verdens smarteste menneske; en tungt alkoholisert mann med en usunn besettelse av en spesifikk McDonalds dipp-saus fra 1996. Rick tar med seg sitt nervøse og ganske uskyldige barnebarn Morty på diverse eventyr til ulike planeter, alternative tidslinjer og dimensjoner. Serien viser at med tanke på hvor stort universet er og hvor ubetydelige vi er i det store og det hele har ingen av våre verdier noen særlig betydning. Rick har sett dette med sine egne øyne og legger ikke fingeren imellom når han snakker om hvor idiotisk alle verdier, normer og tradisjoner er. Serien viser også hvordan vi tar enkelte ting for gitt. I en episode befinner hovedpersonene seg på en planet hvor befolkningen er fullstendig under kontroll av et vesen som gjør alle enkeltindivider del av sin helhet. Det er lett å se skeptisk på en verden hvor alle er del av en bevissthet og uten kontroll over sin egen kropp. Men når noen deler av befolkningen blir frigjort tar de opp igjen borgerkrigen basert på formen til brystvortene (prøv å si det høyt i en samtale, skikkelig moro).

«Her kan sci-fi komme i bruk som tankeeksperiment for hvilke betydninger denne holdningen kan ha. 1984 og Minority Report er ypperlige eksempler på nettopp denne byttehandelen mellom frihet og trygghet»

Tankevekkeren dette medfører er kanskje best summert når en av hovedpersonene sier «I didn’t know freedom meant people doing stuff that sucked». Dette er et poeng Thomas H. Eriksen snakket om i sin bok Trygghet hvor en av motpolene til trygghet er frihet. Eriksen begrunner dette med å skrive om hvordan trygghetsfølelse ofte går på bekostning av frihet. Dette er noe vi ser i preventive tiltak fra politiet, forskere som Heidi Lomell har skrevet om hvordan preventive tiltak straffer forbrytelser som ikke har blitt begått. I tillegg er det opp til tiltalte å bevise at han IKKE kom til å begå en forbrytelse, vi kan føle oss tryggere, men er det slik en rettsstat fungerer? Her kan sci-fi komme i bruk som tankeeksperiment for hvilke betydninger denne holdningen kan ha. 1984 og Minority Report er ypperlige eksempler på nettopp denne byttehandelen mellom frihet og trygghet. Hvor en viser en verden under konstant overvåkning og den andre en verden hvor ingen har begått noen forbrytelser, men de har fulle fengsler.

Et annet fenomen sci-fi har mye godt arbeid om er «oss/dem» skillet. Det er mang en bok som går ut på hvordan det å skape et oss ekskluderer alle som ikke er helt like som oss, altså «dem»/ «de andre». Dette går ikke bare på de som befinner seg utenfor samfunnet eller i utkanten, men tar gjerne også for seg det sosiale hierarkiet man finner i ethvert samfunn. Det mest interessante eksempelet her er spillet Bioshock hvor man oppdager ruinene av en by bygd under vann som grunnleggeren Ryan ville gjøre fritt for alle restriksjoner han mente holdt igjen fremskritt og storhet. Alle ledende skikkelser innenfor vitenskap, industri og kunst ble invitert til å forlate overflateverdenen og fremme sitt felt uten noen hemmende restriksjoner. Det Ryan ikke tenke over var at han trengte noen til å holde byen ren og ellers utføre de arbeidsoppgavene eliten ikke gjorde selv. Han så for seg en by uten et sosialt hierarki, men uten at noen skulle være på bunnen. En ikke veldig gjennomtenkt ide. I tillegg fremmet Ryan et fullstendig fritt marked, men det han ikke kunne forutse var skapelsen av stoffet «Adam». Dette fantastiske stoffet kunne manipulere gener og endre fysisk utseende til det personlige idealet, i tillegg til å gi brukeren superkrefter. Bivirkningene var dessverre avhengighet, galskap og død, en liten pris for å holde markedet fritt. Ryans tanker om det frie marked kan kobles til Adam Smith og hans tanker om den usynlige hånd, særlig med hans preken om «the great chain of progress».

Et annet spill som tar for seg hvordan vi skaper et skjørt og ganske kunstig skille mellom oss og dem er Fallout 4, hvor enkelte mennesker kjemper innbitt mot menneskelignende androider. Utover spillet kommer sterke argumenter for at selve bevisstheten til androidene ikke er ekte, men noe skapt av vitenskapsmenn og plantet i dem. Sosiologer kan da gjerne påpeke hvor mye mennesker påvirkes utenfra. Alle våre holdninger og meninger er noe vi har kommet frem til etter at vi har fått inntrykk og sanksjoner fra omverdenen. Mye av vår oppfattelse rundt etiske spørsmål er inntrykk fra barndommen, hva voksne sier og hva vi ser voksne gjøre påvirker oss. Med litt fantasi er det ikke så mye som skiller bevisstheten til en androide ment å være 25 år, som ble tenkt ut av forskere og lastet ned på et minutt, og bevisstheten til en 25-åring som ble bygget opp i løpet av 25 år.

«Sosiologer kan da gjerne påpeke hvor mye mennesker påvirkes utenfra. Alle våre holdninger og meninger er noe vi har kommet frem til etter at vi har fått inntrykk og sanksjoner fra omverdenen»

Forhåpentligvis har du nå litt mer forståelse for at sci-fi og sosiologi har mer til felles med hverandre enn det man kanskje skulle tro. Ikke bare det at begge er ment å være samfunnsanalyser, men begge kan inspirere hverandre. Der god sosiologi kan vise til samfunnstrender som vil kunne skape god sci- fi kan god sci-fi inspirere sosiologer til nye tankebaner. Og om ikke nye tankebaner vil også sci-fi kunne fungere som tankeeksperimenter enhver sosiolog kan bedrive.