Kampen mot klimaendringer er den «nye arbeiderbevegelsen»

For 100 år siden kjempet norske arbeidere for å styrke sine rettigheter, og sosiologien var et tydelig, akademisk bidrag i arbeiderbevegelsen. Nå tegner det seg opp en ny kamp mot økt ulikhet: klimaendringer.

Allerede nå kan vi se konsekvensene av klimaendringer i deler av verden, som kommer til å prege fremtiden både politisk og økonomisk. Størst vil belastningen være for de menneskene som i utgangspunktet er dårlig stilt, men også dagens unge og fremtidige generasjoner vil måtte betale store deler av regninga. Dette vil bidra til økt ulikhet både globalt og på tvers av generasjoner.

Oversvømmelser på rismarkene i Bangladesh, ekstremtørke i Øst-Afrika, og også her hjemme i Norge kunne vi i sommer lese at vi har 20% mer regn nå enn for bare 50 år siden. Ekstremvær forekommer langt hyppigere i hele verden og kan på sikt by på utfordringer for infrastruktur og arealplanlegging. Selv om vi også i Norge ser endringer i klima, er vi på langt nær så sårbare i møtet med disse endringene. Det er det flere grunner til.

For det første har vi tjent oss rike på industrialisering, den intensive brenningen av olje, kull og gass og et økt forbruk, som igjen har ført med seg massive klimagassutslipp. Det har gitt oss et langt større økonomisk handlingsrom. Dette økonomiske fortrinnet gjør at vestlige land er mer tilpasningsdyktige i møte med de endringene man får. Klimatilpasning er ofte økonomisk kostbart. Rikere land er bedre rustet til å møte klimaendringene. En rapport fra FNs Klimapanel fra 2007 slår fast at «poor communities can be especially vulnerable». Dette kan komme til å bli en viktig faktor i økt ulikhet mellom det globale Sør og Nord.

For det andre har fattige land i mange tilfeller en geografisk plassering på jorda som gjør dem mer utsatt for klimaendringer. Dette gjelder for eksempel områder som allerede er tørre, som områder sør i Afrika og langs Sahel-beltet nord i Afrika. Her påvirker de økte temperaturene befolkningens muligheter til å dyrke mat og deres tilgang på vann. Den økte faren for tropiske stormer som følge av klimaendringer rammer også fattigere land oftere.

Illustrasjon: Katja Henriksen Schia

Samtidig kommer ofte en større andel av fattigere lands BNP fra primærnæringene. Man er i disse landene ofte mer avhengige av jorda og havet. Primærnæringene er mer utsatt for endringer i klimaet enn sekundær- og tertiærnæringene. Et annet viktig aspekt er det faktum at disse landene også importerer mindre mat, og i større grad er selvforsynte. Når da klimaet endrer seg i disfavør av jordbruket, går det utover mulighetene til å leve i områdene det gjelder. I 2015 besøkte jeg flere kenyanske bønder og alle sa det samme: «Før visste vi nøyaktig når det kom til å regne, og sådde etter det. Nå vet vi aldri når det kommer, og noen ganger kommer det ikke i det hele tatt». De fleste bønder i Kenya er helt avhengig av regnet for vanntilførsel i dyrkingen. Når man i tillegg tar med i betraktningen at 36% av Kenyas BNP kommer fra jordbruk, kan det si noe om sårbarheten som ligger i endret regnmønster.

For det tredje skjer store deler av verdens befolkningsvekst i disse områdene som blir hardest rammet av klimaendringene – områder som allerede gjerne er tett befolket. Dette gjør at klimaendringene rammer flere mennesker her, enn om befolkningsveksten hadde vært lavere.

Så når mennesker, for eksempel i Kenya, kanskje i fremtiden ikke lenger kan drive med livsviktig landbruk i området de kommer fra, er det mulig at de blir nødt til å flytte til et sted hvor de kan tjene til livets opphold på andre måter. Mennesker som flykter på grunn av naturkatastrofer og ekstremvær kalles klimaflyktninger, og FN anslår at vi innen 2050 vil ha rundt 150 millioner av dem. Det vil være naturlig å se for seg at mange av disse vil bevege seg nordover, rett og slett fordi den nordlige delen av verden kommer til å være den mest beboelige. Dette gjør at fremtidige generasjoner her i Norge ikke bare må forberede seg på å bruke mye penger på dyr klimatilpasning, men også at de mest sannsynlig blir nødt til å ta i mot langt flere flyktninger enn vi gjør i dag. En stor økning i innbyggertall kan være med på å gjøre det norske velferdstilbudet enda mer kostbart enn det er i dag. Dette skaper også et paradoks i norsk politikk: At klimaendringene sender folk på flukt ser ut til å være glemt av de mest innvandringskritiske politikerne, som også ofte er de som bryr seg minst om å kutte klimagassutslipp (eller bare ikke tror at endringene er menneskeskapt). Regningen man kan komme til å måtte ta for et endret klima er altså ganske stor, og en kan se for seg at dette blir en stor oppgave å håndtere.

Det er ikke egentlig så mange likheter mellom kampen for arbeidernes rettigheter og kampen mot klimaendringer, men det er én: ulikhetsperspektivet. I begge sakene er det først og fremst de som allerede har minst som er utsatt for å miste enda mer. Samfunnet som helhet er tjent med så lav grad av ulikhet som mulig, også globalt. Det å bekjempe klimaendringene er en kamp mot økt ulikhet på samme måte som arbeiderbevegelsen i sin tid var, og også i denne kampen må sosiologien ta de utsattes side.