«I feel honored, I feel part of the elite»

Gikk mailen om klasse- og eliteseminaret med Jeremy Schulz deg hus forbi? Fortvil ikke, den taletrengte amerikaneren var mer enn villig til å ta en prat med oss.

Seminaret Intergenerational Binding and Wealth in Elite Multigenerational Enterprise Families tok utgangspunkt i hans forskning på elitefamilier foreløpig i USA og Europa, som senere skal utvides til å inkludere Asia. Det lille seminarrommet inneholdt for det meste professorer i sosiologi med interesse for klasse og eliter, og et få antall studenter. Schulz begynte med et innlegg hvor han klassifiserte millenniumsfamilier, og gikk videre over til funn av de respektive familiene. Marianne Nordli Hansen åpnet senere for diskusjon med innspill fra resten av professorene. Etter seminaret gjorde vi et intervju med Schulz om studier, sosiologi og ikke minst eliter.

Hvorfor begynte du å studere sosiologi? Som mange andre amerikanere begynte jeg først med filosofi. Etter fire-fem år ville jeg noe annet. Jeg var ikke så fornøyd, fordi mye av det var så abstrakt. Jeg visste at jeg ville over til samfunnsfag, men var usikker på hvilket felt. Jeg vurderte både statsvitenskap, økonomi, psykologi og antropologi. Jeg innså at sosiologi var svært åpent både innenfor områder og metoder. Man kan studere så mye forskjellig, fenomener og prosesser, på en sosiologisk måte. Nå har jeg jobbet som sosiolog lenge, og det er veldig fleksibelt. Men sosiologien er ikke en så sterk fagdisiplin, vår forskning og temaer blir ofte stjålet fra økonomer og psykologer. Dette viser makten ved våre felt, sosiologien er institusjonelt svak, og at økonomer har mer makt og ressurser.

Du forsker på elitefamilier, hvorfor syns du eliter er interessant? Han påpeker at han først kommer med et profesjonelt svar: – Det har vært stor forskning på arbeiderklassen og middelklassen, men lite på eliter, nesten ingenting. Så det var en viktig ting å studere, og det kan ikke legges skjul på at det er en viktig gruppe i samfunnet, med den makten og pengene de besitter. Jeg har alltid vært opptatt av det, og har nok hatt litt mer kontakt med eliter enn andre. Blant annet gikk jeg på boarding school, der både Kennedy-familien og Ivanka Trump gikk. I oppveksten hadde jeg mye kontakt med eliten, og vokste opp i en akademisk elitefamilie. Han påpeker at det er en forskjell på mye utdanning og mye penger. – Men skillet mellom økonomisk elite og akademisk elite er ikke så interessant for meg, heller ikke kulturell.

«Men sosiologien er ikke en så sterk fagdisiplin, vår forskning og temaer blir ofte stjålet fra økonomer og psykologer»

– En annen grunn til min interesse for eliter er at samfunnet er så orientert rundt penger. Folk fra ulike klasseposisjoner må konstant forholde seg til penger, og de som er suksessfulle er de som har mye penger. I studien min finner jeg derimot ut at de med mye penger ikke føler seg suksessfulle. Han mener de føler seg usikre og engstelige. – Dette er et paradoks i vårt samfunn. Disse menneskene er de som ikke skal bekymre seg for noe. Alle i middelklassen er også bekymra, engstelige og sliter, og enda mer for arbeiderklassen. Elitens posisjon skal jo i følge Marx’ klassesystem være den mest stabile, men det er ikke det. Denne forståelsen er et uoppdaget område, og jeg oppfordrer til å undersøke eliten på sine egne møteplasser.

– Ut i fra dine egne beskrivelser, oppfatter du at du selv tilhøre den akademiske eliten? Ja, jeg gjør det, det ville vært feil å si at jeg ikke gjør det. Familien min består av professorer, i tillegg til familievenner og mine egne venner. De jobber på de store og anerkjente universitetene. Jeg vokste opp i et miljø som var preget av en akademisk elite og de så på seg selv som det. Mine foreldre hadde likevel en middelklasse-mentalitet, de tvang meg ikke i en spesiell retning, de lot meg jo studere filosofi. De var ikke opptatt av kostbare ting, men de satte utdanning høyt. Altså alle hadde jo en P.hd. Penger var noe annet, den eneste kontakten jeg hadde med pengemennesker var på boarding school. Jeg husker interessante ting derfra, det var rike folk som ikke ville se rike ut. Det var en spesiell kode der, folk brukte visse typer gensere osv. Jeg husker det var et avvik der, som ikke fulgte koden, og ble dårlig behandlet av de andre. Disse dynamikkene fikk jeg se «first hand», det var interessant. Hadde jeg ikke gått der, og i tillegg til at jeg gikk på Brown, hadde jeg ikke kommet i kontakt med rike pengemennesker.

Marie Sannæss Hoelseth og Julie Hjelde Ellingsen

– Hvordan vil du definere elitebegrepet? Først vil jeg si at dette er noe jeg ikke liker med sosiologien, det er for mye løst brukte begreper. Alle kan jo si at man er en elite, som at en som bor på gata kan være en gateelite og lignende. I min forskning vil jeg karakterisere det som sub-grupper av mennesker. Det finnes mange businessfamilier, men kun få eier store bedrifter, og de er eliten i den gruppen. Et problem med å definere det er at konteksten ikke er gitt, så noen grupper vil ikke kjenne til konteksten. Jeg er misfornøyd med noe jeg tror er en kulturforskjell mellom amerikanere og europeere, at amerikanerne ikke en gang vil innse at det er en elite. Det går i mot vår habitus, vi er ukomfortable med forskjeller.

Jeg tror kanskje vi bare bør gi opp elitebegrepet. Det er ikke noe godt substitutt for det, og det er så kontekstbundet. Hvem er de rike, defineres det med mye penger i banken? I Amerika sier man at man ikke er rik, fordi det er noen andre der ute med mer penger, så hvordan kan man være rik da? Det er alltid noen rikere, og det hjelper lite med å definere eliten. Man må glemme de termene, «clear the desk».

Man må ikke se klassestrukturen som symmetrisk, det blir alltid feil. Jo nærmere du er et felt, jo mer gir det mening om hvem som er elite. Men hvem er rike i forhold til hvem?

Noen vil definere ingeniører som rike, en annen vil kanskje definere en som har sommerhus som rik, men det spørs helt på din egen definisjon og posisjon. Du må tenke relasjonelt, det er sosiologien bedre på enn andre felt. Hvem som er rik spørs hvem du spør. Den viktige skillelinjen handler om; trenger du å jobbe eller kan du leve av formuen din. Alle tenker at hvis du aldri må jobbe igjen vil det endre livet ditt totalt, en kontekstuell uavhengighet. «The beauty of money», det er et klart skille mellom de som må jobbe og ikke.

– Hva med det utvidede elitebegrepet? Når man begynner å snakke om andre typer eliter blir det mye mer uryddig, som når folk snakker om en kunstnerisk elite eller sportselite. I aviser kan man bruke elitebegrepet om hverandre, men i samfunnsvitenskapen må det være mer avgrenset og disiplinert. Min definisjon av eliter omhandler derfor noen som lever av inntjente midler. Innen kultur er det nok kunstnere som ser seg selv som eliten, men de kan ikke i det hele tatt leve av sin inntekt. Jeg leste at i USA finnes det rundt 10-20 mennesker som kan leve av inntektene ved å skrive. Betyr det at de utgjør eliten av forfattere? Det er en økonomisk definisjon, uten refleksjon av deres kreativitet og jobben de gjør. Det blir rotete når man går inn på andre elitegrupper. Bourdieu for eksempel vil se det mer relasjonelt, og spør hvem som former feltet. Det er absolutt en eliteperson, men det betyr ikke at de har mye velstand. Samfunnsfagdefinisjon er best slik, men i aviser blir det noe annet, da kan man gjøre som man vil.

Elitebegrepet: dumpet eller elsket?
Gjennom intervjuet med Jeremy Schulz er det én ting han gjør klinkende klart: vi må dumpe elitebegrepet, både som et hverdagslig og vitenskapelig begrep. Han finner det vanskelig å definere begrepet selv, men kommer fram til at det hovedsakelig handler om hvor mye penger du har. Du er del av eliten hvis du kan leve av formuen din, uten inntekt. Med dette mener han at innenfor for eksempel en kulturell elite vil det alltid eksistere en økonomisk maktelite som definerer og dominerer feltet. Et eksempel her til lands kan være forfatteren Jo Nesbø, som med sine populære krimromaner i dag sitter igjen med en nokså god inntekt. I følge Schulz sin definisjon vil derfor Jo Nesbø identifiseres som den økonomiske makteliten innenfor litteratureliten. Derimot kan det diskuteres at hans litterære tyngde ikke holder mål i forhold til andre kompetente personer innenfor feltet. Et eksempel er forfatteren Dag Solstad, som kan bli sett på som en forfatter med mer litterær tyngde. Derfor stusset vi over hvordan Schulz selv identifiserte seg med den akademiske eliten: «I feel honored, I feel part of the elite», sa han på slutten av intervjuet. Som de aller fleste andre virker det som han selv synes begrepet er forvirrende å anvende, og kanskje han har rett? Kanskje vi bare skal legge det fra oss?

Flere sosiologer river seg i håret av hvordan elitebegrepet blir brukt i dag. Da boken Makteliten av Knut Olav Åmås kom ut i fjor ble den rost opp i skyene av anmeldere, mens sosiolog Maren Toft kjørte en nokså hard kritikk mot hvordan elitebegrepet ble brukt på en lite analytisk konsistens måte. Vi er ganske enig i Maren Toft her, hvis begrepet skal brukes må det følge klare prinsipper og retningslinjer, hvis ikke mister det sin verdi. Alle kan ikke være del av en elite, for hvem er eliten da? Derimot er vi usikre på om selve begrepet bare skal legges bort, for kanskje løsningen er å synliggjøre det enda mer og stille visse krav til hvordan det skal anvendes. Det er tross alt et viktig begrep når vi som sosiologer skal forske på de som sitter på toppen, de som ikke trenger å forsvare sin sosiale posisjon, og ikke minst de som sitter på makten. Er det nemlig én ting eliteforskere er enige om i dag er det at termen elite handler om makt. Derfor kan det til og med argumenteres at begrepet er spesielt viktig i dagens samfunn hvor personer som Donald Trump og Sylvi Listhaug får lov til å prate fritt. Kan vi for eksempel snakke om dem som del av en elite? Hvordan har de fått tak i den makten de sitter på? Dette er viktige spørsmål for oss sosiologer, hvor en av våre oppgaver er å kunne forklare hvordan og hvorfor disse menneskene sitter med krona på hodet.

«Du er del av eliten hvis du kan leve av formuen din, uten inntekt»

I intervjuet kommer det frem at Schulz mener at amerikanere ikke vil anerkjenne at det finnes eliter, og dermed også ulikheter i samfunnet. Dette viser relevansen av et slikt begrep, da konsekvensene av å undertrykke begrepet kan føre til minsket handlingskraft av blant annet sosiale ulikheter. I Norge har vi akkurat vært gjennom et stortingsvalg og en av de mer diskuterte temaene var nettopp sosial ulikhet. Selv om sosiale forskjeller i Norge og USA ikke er sammenlignbart ser man nødvendigheten av elitebegrepet i norsk sammenheng også. Dette viser viktigheten av elitebegrepet internasjonalt, og derfor mener vi at begrepet må få en større betydning både i den offentlige og faglige debatten. Det er farlig at folk med mye penger får utøve sin makt i det skjulte, uten å stille seg ansvarlig til resten av samfunnet.

Avslutningsvis konkluderer vi med at elitebegrepet trenger en makeover. Det er de aller fleste eliteforskere enige om. Derimot foreslår vi at begrepet ikke bare trenger en makeover, men også en oppblomstring. Det er nødt til synliggjøres og rettes oppmerksomhet mot for å vise viktigheten av begrepets verdi.

Skrevet av Julie Hjelde Ellingsen og Marie Sannæss Hoelseth