Benker, makt og mulighet

Benker brukes til å ekskludere uønskede individer fra offentlige rom. Hva vil det si å være uønsket, og hvordan brukes benker for å oppnå dette?

Illustrasjon: Hanne Korsnes

I de fleste storbyer i verden vil du kunne se arkitektoniske former som er med hensikt å ekskludere uønskede individer. Det være seg ruglete steiner under en bro for å forhindre soving; grøntarealer med høye trær, og busker som er plassert for å ta opp plassen som ellers kunne blitt brukt til oppholdelse, eller ligging; høyfrekvente og irriterende lyder på kjøpesentre, som bare kan høres av yngre mennesker; ultrafiolett lys på toaletter, som gjør det vanskeligere å skjelne blodårer; benker utstyrt med midtdelere som gjør det ubehagelig å sove på dem.

Dette betegnes ofte som fiendtlig arkitektur, i et forsøk på å fange opp og signalisere det faktum at den er konstruert for å ekskludere uønskede individer fra offentlige rom. Selv om en ikke kan lese intensjon fra konstruksjon, vil det i de fleste tilfeller være snakk om en intensjon om eksklusjon. Intensjonen bak er imidlertid et empirisk spørsmål; en må ut og se på designmanualer, saksdokumenter, og uttalelser fra kommunen. Noen ganger vil intensjonen være et uavklart spørsmål, hvor den ene siden hevder at benken er konstruert nettopp for å fjerne uteliggere fra offentlige rom, mens kommunen kan si at det egentlig er snakk om et forsøk på å gjøre noe annet.

Den begrensende arkitekturen kan også komme som en del av en oppussing av et større område – nytt sted, ny arkitektur – hvor ingen tenker på sammenfallet mellom fjerningen av alle benker og erstatningen med stoler knyttet til cafeer, slik at en må være en betalende kunde for å benytte seg av disse fasilitetene. Nesten ingen. Endringen går ofte upåaktet hen for de som bare behøver benken til å sitte, mens det for uteliggeren oppfattes som et direkte angrep mot dem.

Illustrasjon: Hanne Korsnes

Strukturering av handlingsrom kan også være vanskelig å få øye på dersom en vanligvis opptrer innenfor rammene av det legitime handlingsrommet. I denne artikkelen gjøre jeg rede for tre ulike måter benker blir brukt til å legge opp til eller forhindre sitting og ligging i offentlig rom. Disse handlingsformene velges fordi de er de mest utbredte – sitting mer enn ligging – og fordi de sammenfaller med sosioøkonomiske skiller i samfunnet: mellom de som har tilgang til et sted hvor de kan sove, og de som ikke har tilgang, og som derfor må tilbringe nettene ute, på en benk.

Dette er en form for påvirkning som er indirekte fordi det ikke er benken som retter seg mot personen, men personen som, av ulike grunner, velger å benytte seg av denne til å ligge på; påvirkningen kommer bare i den grad personen har behov for å gjøre den handling som er begrenset. Dette er påvirkning i negativ forstand; den positive vil være at den handlingen en har behov for å gjøre er blitt lettere å gjennomføre.

I mitt arbeid med benker – ja, jeg arbeider med benker, og la meg også få introdusere meg selv: jeg har skrevet en bachelorgrad om benker og hvordan disse brukes til å ekskludere uønskede individer fra offentlig rom – bruker jeg tre hovedkategorier av endringstyper til å konseptualisere disse måtene benker blir brukt til å begrense forekomsten av uønsket atferd – med særlig fokus på soving i offentlig rom. Den første er endring av benkens fysiske form, som mest direkte går på personlig handlingsrom; og den andre og tredje er benkens tilgjengelighet i tid og rom. Tilgjengeligheten er et spørsmål om hvordan benken er tilgjengelig: når og hvor. Men først, før vi ser nærmere på disse, et par betraktninger rundt begrepet uønsket.

Soving i offentlige parker – fy, fy!
Hva gjør at en handling kan betraktes som uønsket? Antropologen Mary Douglas formulerer dette som matter out of place. De klassiske eksemplene er håret som hører til på hodet, men ikke i suppen, og koppen som hører til på bordet, men blir søppel når det står på gulvet. Renhet og forurensing er det sentrale skillet.

En kan sove i egen seng, men ikke på en park i et offentlig sted. Logikken er omtrent slik: Dersom sovingen skal være legitim må den utføres i det private rommet (hjemmet), og at soving er uønsket i offentlige rom fordi et offentlige rom ikke er et rom for soving, fordi offentlige rom skal være et tillegg til, ikke en erstatning av private rom.

Skillet mellom det offentlige og det private rommet danner dermed grunnlaget for skillet mellom det legitime og det illegitime. Og vi ser dermed at de med tilgang til et privat rom – hvor de kan gjøre livsnødvendige handlinger, som soving, spising og å gå på toalettet – har et langt bedre grunnlag for å gjøre handlinger som regnes som legitime (sosialt sett) og til å gjøre de handlinger som er godtatt av lovverket.

Illustrasjon: Hanne Korsnes

Du vil, dersom du ser på saker angjeldende dette temaet, blant annet se en rekke renslighetsrelaterte argumenter for hvorfor uteliggere, narkomane, og tiggere bør fjernes fra parken; de forurenser området ved å strø rundt seg med uønskede gjenstander som flasker, sprøyter, kondomer, piller, klær – kort sagt ”avfall”: fordi disse ikke hører hjemme der! Fordi vi har trukket opp skillet mellom offentlig og privat rom, kan vi umiddelbart forstå at den høye utspredelsen av uønskede gjenstander henger sammen med en manglende tilgang på et privat rom hvor disse kan oppbevares; fordi denne tilgangen avhenger av ens private økonomi eller sosiale nettverk ser vi også hvordan dette er tett knyttet til et spørsmål om klasse, eller forskjellen mellom de som har og de som ikke har.

Dette er en viktig grunn til at arkitekturen betraktes som fiendtlig og at den er rettet mot fattige og marginaliserte grupper i samfunnet. De som ikke har tilgang til et privat rom – et eget rom – har langt mindre mulighet til å gjøre de handlinger som regnes som legitime, og vil følgelig langt oftere bli rammet av de begrensninger som legges på handlingsrommet i det offentlige rommet enn de som har tilgang til et sted hvor de kan sove.

Fysisk utforming
Benken kan utformes på en bestemt måte eller konstrueres av et bestemt materiale som gjør soving ubehagelig. Det tydeligste eksempelet er en benk utstyrt med en midtdeler, som gjør at en vil ha vanskeligheter med å ligge på benkens flate med et utstrakt legeme. Andre eksempler er den såkalte smarte benken som er utstyrt med en datamaskin/ladestasjon som stikker opp på midten av benken; en rekke benker utviklet av kunstnere hvor benkens midtparti på kreativt vis er konstruert på en slik måte at soving blir ubehagelig; og tilfeller hvor benken – eller det som skulle vært en benk – har blitt erstattet av frittstående seter med armlener, som plasseres i ulik høyde i forhold til hverandre, eller hvor setet er spesielt dypt, slik at det blir ubehagelig å ligge på tvers av flere seter.

Benker blir også konstruert av et materiale som er spesielt sensitivt ovenfor temperaturer, slik at den på varme dager blir meget het, og på kalde netter blir kald å ligge på.

«Selv om en ikke kan lese intensjon fra konstruksjon, vil det i de fleste tilfeller være snakk om en intensjon om eksklusjon»

En ser også eksempler på benker som er konstruert for å begrense sitting. På de aller fleste busskur i Oslo sentrum, kan en for eksempel finne benker hvor setet er hevet slik at en i praksis bare kan lene seg inntil platen. Denne utformingen muliggjør sitting/lening samtidig som tidsrommet for handlingen er begrenset fordi det er begrenset hvor lenge en person orker dette selv. Vi ser med andre ord at benker blir utformet, ved å gjøre handlinger, ikke umulig, men ubehagelig å gjennomføre; det er opp til benkens brukere å gjøre/ikke gjøre.

Tilgjengelighet
Benkens tilgjengelighet kan være vanskelig å observere direkte. Benken har ikke noe naturlig habitat, og dersom den er fjernet kan en ikke se dette med mindre en vet at der pleide det en gang å være en benk. Tilgjengelighet i tid kan enklere observeres: dersom benken står i en park som er stengt om natten vil en, ved å kjenne til de reguleringer som gjelder for parkområdet, kunne avgjøre dette.

Tid kommer i tillegg til rom. Dersom benken alltid er tilgjengelig blir ikke denne kategorien relevant å se på, men dersom parken hvor benken befinner seg er stengt om natten må vi spørre oss: hvem har behov for parken i dette tidsrommet. Jeg fokuserer på benken, men vi ser altså at dette bare er en liten del av et større bilde; en uteligger trenger et sted å sove om natten, og benken er en egnet flate å gjøre dette på fordi dette gjør at han eller hun slipper å sove rett på bakken.

For å eksemplifisere dette kan vi reise til San Francisco, hvor kommunen i 2015 foreslo lovgivninger om at byens offentlige parker skulle være stengt mellom 24:00 og 05:00. Loven gjaldt ikke for gående og kjørende som holdt seg på veien og fortauet som gikk gjennom parken. Brudd på denne restriksjonen ville medføre enten 1000 dollar i bot – om lag 9000 norske 2015-kroner – eller fengsel på opp til seks måneder. For en nordmann høres dette ut som en drøy overreaksjon. Kjenner en til den høye andelen hjemløse og narkomane i USA – for eksempel i San Francisco, New York og Florida – og myndighetenes pågående kamp siden 80-tallet med å håndtere dette problemet, vil en kunne se dette tiltaket i sin relevante sammenheng. Og selv om kommunen benekter at dette er et forsøk på å fjerne uteliggere fra parken, og videre understreker at det egentlig er et forsøk på å få kriminelle ut av parkens mørke og ut på gaten, slik at de enklere kan pågripes av politiet, finner jeg det enklere å være enig med Coalition on Homelessness, når de hevder at dette må forstås som enda et forsøk på å gjøre situasjonen verre for byens uteliggere.

Selv om det er viktig å avsløre systematiske offentlige kampanjer mot allerede marginaliserte grupper, kan man også undersøke arkitekturens utilsiktede virkninger. Når benker fjernes er intensjonen bak ofte mer eksplisitt: «benken har blitt okkupert av visse mennesker», lyder argumentasjonen fra kommunen, «og benken vil komme tilbake når disse har fjernet seg.» Det uutholdelig ironiske ved dette tiltaket er at når benken fjernes, fjernes den for alle, også for de som en – tilsynelatende – ønsket å øke tilgjengeligheten til. Eldre mennesker, gravide kvinner, små barn, og handikappete. Det finnes også eksempler hvor kommunen har redusert antallet benker i parken, slik at antallet plasser er færre og problemet enda større.

Dette er et eksempel på en kortsiktighet som er gjennomgående i mange av de tiltakene som benyttes for å håndtere uønskede individer i offentlig rom: få dem vekk herfra; ute av syne ute av sinn. Denne kortsiktigheten – eller manglende kobling mellom årsakene til at de hjemløse, narkomane og tiggerne befinner seg i parken, og de tiltakene som settes inn – kan imidlertid forstås dersom vi også kjenner til den aktuelle ansvarsfordelingen, hvor for eksempel én etat har ansvar for vedlikehold av parken, mens en annen har ansvar for rusomsorg eller -politikk. Dersom etatens oppgave er å vedlikeholde parken vil omfattende tiltak om behandling av rusmisbrukere være å regne for ”utenfor” deres ”bord”; og oppgaven vil kunne regnes som fullført i det rusmisbrukerne ikke lenger oppholder seg i parken. Disse menneskene vil fremdeles være rusmisbrukere – eventuelt uteliggere eller tiggere – men viktigst er det at de er dette på et annet sted enn i denne parken.