Falske nyheter, gjør det noe?

Falske nyheter og fabrikkert informasjon blir et problem når mannen eller dama i gata ikke lenger klarer å sile det ut. Hva gjør denne spredningen med vår kollektive virkelighetsoppfatning?

«Fake news» eller falske nyheter som det heter på norsk, er et begrep de fleste av oss har hørt, lest eller selv anvendt i dagligtalen. Falske nyheter ble faktisk kåret av Språkrådet som årets ord i 2017. Begrepet handler om en type feilinformasjon gjennom sosiale medier eller nyhetskanaler, som ofte er skrevet med en hensikt om å nettopp villede. Falske nyheter kan grovt deles inn i to grupper; noen dikter opp usanne nyhetshistorier for å skape klikk og dermed tjene penger på nettbesøk og reklame eller bedrive svindel, andre sprer feil informasjon for å bevisst påvirke holdninger hos publikummet. Det kan også, som vi har sett hos for eksempel Donald Trump, være en måte å avvise og avfeie kritikk på. Flere omtaler det som et globalt fenomen som har skutt fart de siste årene, selv om det selvfølgelig ikke er helt nytt. Falske nyheter kan knyttes til historisk propaganda og forsøk på å svartmale motstandere og fiender. Gjennom sosiale mediers fremvekst har en spredning av feilinformasjon inntatt nye former, og det er både lett og kjapt å fabrikkere innhold og nyhetssaker gjennom nettets mange portaler. Falske nyheter har opptatt mye oppmerksomhet hos offentligheten i tiden etter det forrige amerikanske valget, da falske nyheter sirkulerte i sosiale medier og i noen tilfeller fikk flere treff, flere klikk enn faktiske og sanne nyhetshistorier. Betyr det at folk ikke klarer å skille mellom de? Og hva gjør det i så fall med samfunnet?

Illustrasjon: Silje Olsen

Internett har åpnet opp dører på flere måter, og har gjort befolkninger over hele verden bedre informert i tillegg til å ha åpnet opp for kommunikasjonsformer man tidligere ikke kunne drømme om. Facebook, Instagram, Twitter, Snapchat og nettsider med åpne kommentarfelt har gjort at verden lettere og raskere kan engasjere seg i hva som skjer lokalt og globalt, og internett representerer for mange mennesker derfor først og fremst en svært positiv utvikling i form av demokratisering av kunnskap. Men, internett har også sine negative sider, noe vi stadig blir mer bevisst på. Eksemplene er mange. Regimer har vist at de kan kontrollere informasjon og utnytte den digitale tidsalderen, Kina er på vei til å innføre en slags sosial rating skremmende lik en episode fra Black Mirror og mange frykter eller grøsser over data- og sosial overvåkning.

Internett, sosiale medier og andre medieplattformer kan altså være en velsignelse, men også en forbannelse. La oss bruke TripAdvisor, Yelp, Google Reviews og så videre som eksempler. Disse plattformene kan i mange tilfeller være til hjelp og navigering for personer på reisefot eller på leting etter en god plass å spise. Men, også disse kan misbrukes og manipuleres av både forbrukere og eiere. Et mer konkret eksempel fra den seneste tiden er The Shed at Dulwich, som fort ble Londons hotteste spisested i følge Internett, med bare et problem: det eksisterte aldri. Dette startet som et hobbyprosjekt av den tidligere PR-arbeideren Oobah Butler, og ved hjelp av et par falske nyheter og falske anmeldelser gikk det fort oppover. Slikt lureri og svindel har gjennom nettet blitt veldig vanlig, noe mange nordmenn også erfarer selv hvert år.

«Kina er på vei til å innføre en slags sosial rating skremmende lik en episode fra Black Mirror og mange frykter eller grøsser over data- og sosial overvåking»

Medietilsynet og Sentio Reseach utførte en undersøkelse om falske nyheter på vegne av Kulturdepartementet i 2017. Undersøkelsen består av et utvalg på 1000 personer mellom 18 og 80 år fra hele landet, og respondentene har svart på ti spørsmål som handler om falske nyheter, i form av nyhetslignende saker som bevisst sprer usannheter og lignende. Rapporten viser at 55 prosent av respondentene oppga at de ukentlig eller oftere leser nyheter de ikke oppfatter som helt sanne. 23 prosent oppga at de en eller flere ganger selv har delt en nyhetssak de senere har funnet ut var falsk. Undersøkelsen viser også at halvparten i utvalget mener at offentlige myndigheter har et ansvar hva det gjelder befolkningens mediekompetanse, for å bedre kunne skille mellom sanne og falske nyheter. Men hvordan påvirker alternative narrativer og falske nyheter egentlig vår virkelighetsoppfatning?

En konsekvens av at vi så ofte opplever at vi leser nyhetssaker som ikke forteller hele sannheten eller saker der vi opplever bevisst spredning av feilinformasjon kan være at det bidrar til å undergrave troverdigheten til medier, nyhetskanaler og nettsider. Den allmenne medietilliten brytes opp, smuldrer, noe som kan føre til at subkulturer blomstrer. Subkulturer eller sosiale bevegelser kan vokse i et sånt klima nettopp fordi man har lett for å velge ut og tro på de nyhetene som passer seg selv og sin virkelighetsforståelse. Nettets ulike sosiale medieplattformers algoritmer vil dessuten eksponere deg for stadig mer innhold som passer deg og det du pleier å klikke deg inn på. De sakene som utfordrer menneskenes virkelighetsforståelse kan lettere forkastes med frasen «fake news!» Dette kan være med på å legitimere for eksempel høyreekstremistiske grupper, men også andre sosiale bevegelser. Man kan plukke og velge de nyhetene som best passer sitt eget ståsted, og risikere å ende opp i et ekkokammer der sakene man leser stadig bekrefter og forsterker ideer og oppfatninger man har fra før.

En annen konsekvens kan være at flere og flere forkaster viktig forskning, forskning og vitenskap som folk tidligere opplevde en kollektiv tillit til. Eksempler på dette er oppblomstringen av såkalte «flat earthers», anti-vaksinasjonsbølgen, klimaskeptikere, holocaust-benektere og så videre. Den kollektive tilliten og virkelighetsoppfatningen forvitrer. En tredje konsekvens kan være at den konstante sirkuleringen av nyhetssaker, og vår lave tillit til disse sakene, fører til at en blir apatisk og lei overfor nyhetsbildet. Fordi man ikke stoler på bakgrunnssjekken eller vinklingen i saken, vil mange, som også undersøkelsen fra Medietilsynet viser, ty til faktasjekktjenester og egen research. Dette kan åpenbart være slitsomt i lengden. For generasjonene som vokser opp i dette, i spredningen av falske nyheter, kan det skape enorm forvirring og uenighet og føre til mindre solidaritet ettersom virkelighetsforståelsen blir så individuell. Burde det bekymre oss? Svaret er trolig ja.

Det kan gå rett vest – slik at vi ender opp med subkulturer og sosiale bevegelser som bare blir større og flere, og den kollektive virkelighetsoppfatningen blir splittet. Men, jeg tror og håper at vår bevissthet på spredningen av feilinformasjon vil gjøre oss ikke bare mer kritiske, men også dyktigere, til å skille det sanne fra det falske. Uansett tror jeg at vi trenger hjelp. En offentlig strategi bør være å inkludere kildekritikk i større grad i skolen, kanskje bør det være et eget fag. Slik kan vi lære nåværende og kommende generasjoner å bli bedre rustet til å vurdere informasjonen som florerer i det daglige. Ikke minst er det kritisk at vi lærer å være obs på vår egen partiskhet, og hvordan og hvorfor det er lettere for oss å aktivere noen tekster fremfor andre, i forhold til denne ekkokammer effekten. Til sist er en fri og uavhengig presse en svært viktig samfunnsinstitusjon, og pressen har en plikt til å sette søkelys på hvordan medier fyller egen samfunnsrolle som fjerde statsmakt. Dette er og forblir viktig.