Postmodernistisk indoktrinering

Sterke meninger kan være vanskelig å holde for seg selv. Senker det kvaliteten på
undervisningen når professorene desperat prøver å få deg til å tenke som dem?


Da jeg var på utveksling ved UC Berkeley for et år siden fant jeg meg ikke helt til rette i forelesningene. Alt det andre var som det skulle, og det tok en stund før jeg fant ut hva problemet var. Stadig flere tar til orde for at amerikanske universiteter har blitt alt for politisk ensartede. Fra 1995 til 2010 økte andelen ansatte som regner seg som «sterkt venstreorienterte» fra litt over 40 prosent til 60 prosent. Innen sosiologi er nok tallet langt høyere. Uansett hvor man står politisk er det grunn til bekymring når institusjoner blir altfor homogene. En studie fra Universitetet i Colorado, som har vakt stor oppsikt, viser at det å diskutere politikk med likesinnede ofte leder til at alle involverte får mer ekstreme synspunkter. Derfor er det svært verdifullt å ha et akademisk miljø med en viss form for uenighet, så begge sider av det politiske spekteret holder hverandre i sjakk, og hindrer at det sklir ut. Og det var nettopp det jeg opplevde at undervisningen på Berkeley hadde gjort: sklidd ut.

Illustrasjon: Silje Olsen

Etter min mening bør en professor forsøke å få en student til å tenke kritisk og selvstendig, også om det som presenteres i klasserommet. Derfor bør de passe seg for å prakke på massen av unge, uerfarne studenter sitt eget sterkt politiserte verdensbilde. Dette verdensbildet var på Berkeley sterkt preget av stilretningen postmodernisme. Denne bevegelsen retter ofte sterk kritikk mot vestlig kultur, også der det ikke synes å være grunnlag for dette. Postmodernister hevder gjerne at alle menneskers tolkning av virkeligheten er like verdifulle og hierarkier forklares ut fra makt alene, heller enn kompetanse. Dette leder til en rekke absurde resultater. Når alles tolkninger er like verdifulle og all menneskelig interaksjon regnes som maktkamp, er det naturlig at de som roper høyest om urett får mest definisjonsmakt. Det kom flere ganger fram at det venstreradikale og postmodernistiske klimaet i klasserommet var svært lite nyansert. For eksempel ble Trump-velgere ofte latterliggjort som rasister uten et minimum av bredere analyse, slik en sosiologiprofessor burde være i stand til å tilby. Jeg opplevde også at flere professorer avfeide eksistensen av objektive fakta eller biologiens samfunnspåvirkning.

Uansett hvor man står politisk er det grunn til bekymring når institusjoner blir altfor homogene.

På eksamen i et fag som handlet om nettsamfunn og sosiale medier skulle vi analysere en tekst om et dataspill der brukerne lagde en personlig avatar. Forfatteren presenterte det som et samfunnsskapt problem at mange valgte avatarer med perfekte kropper, selv om brukeren var overvektig i det virkelige liv. Akkurat som det ikke finnes et naturlig hierarki der friske, sunne kropper er mer ettertraktet enn usunne, immobile kropper. I samme fag ble det også presentert som et enormt problem at det var så få kvinnelige ingeniører i Silicon Valley, og igjen ble kun én forklaring presentert: diskriminering. Da jeg i høst tok ex.fac var det en glede å lese at Harald Eias Hjernevask ofte ble referert til, for dette er et program sosiologer også utenfor Norges grenser hadde hatt godt av å se. Her vises det at det er et helt naturlig fenomen at det finnes flere mannlige enn kvinnelige ingeniører, og at dette skjeve forholdet faktisk har økt i nyere tid, samtidig som vi har blitt mer likestilt. Fenomenet kalles «det norske likestillingsparadokset». Disse lite nyanserte og radikale holdningene eksisterer ikke i et vakuum, men har fått fotfeste langt utenfor veggene til amerikanske eliteuniversiteter. Google sparket nylig ingeniør James Damore for å påpeke at det er biologiske forskjeller mellom menn og kvinner og at den høye andelen mannlige ingeniører delvis kunne forklares ut i fra dette. Han var også kritisk til bedriftens enorme fokus på mangfold og ønske om å ha en viss fordeling av minoriteter i alle arbeidsgrupper, som han mente gikk utover bedriftens effektivitet. Nå har han saksøkt Google for diskriminering tilbake.

Venstresiden i USA har for tiden en voldsom trang etter å alltid fokusere på hvilken hudfarge eller kjønn mennesker har, og dermed tillegge dem en gruppeidentitet, stikk i strid med ønsket til Dr. Martin Luther King, som sa at han drømte om en verden der man så et individ for dets karakter fremfor hudfarge. Når realitystjerna Trump vinner valget, foran en motkandidat med sterkt identitetspolitisk fokus, er det kanskje på tide å tenke nytt. Og venstresiden i Europa burde se over dammen for et perfekt eksempel på hvordan det ikke bør gjøres. Det som skjer i California skjer ofte i Europa noen år etterpå. Heldigvis er vi ikke i nærheten av USAs sterkt polariserte samfunnet ennå. Nyanse og saklig diskusjon er viktige midler for å unngå dette, og det virker det som mange norske sosiologer har skjønt. Jeg vil faktisk tørre å påstå at sosiologiundervisningen i Norge, på tross av hva en rekke amerikansk-orienterte rangeringer viser, er bedre enn på Berkeley.