Tilbakefall til kriminalitet

Hvorfor bryter noen mennesker loven, og hvorfor bryter noen loven gang på gang? Reduserer straff tilbakefall til kriminalitet, og stemmer det at det norske strafferettssystemet er «det beste i verden»?

Å studere tilbakefall til kriminalitet har vært en del av sosiologisk, kriminologisk og strafferettslig forskning tilbake til 1800-tallet. Tilbakefall til kriminalitet innebærer at en person som har brutt loven på ett tidspunkt bryter loven igjen på et senere tidspunkt – gjerne etter at vedkommende har vært i kontakt med politiet eller andre aktører i strafferettssystemet. Tilbakefall brukes ofte som et mål på hvorvidt denne kontakten har hatt ønsket effekt, og gitt at en betydelig del av den totale kriminaliteten i samfunnet begås av såkalte gjengangere, er kunnskap om utbredelsen av og årsakene til tilbakefall en viktig forutsetning for å kunne utvikle gode kriminalpolitiske tiltak som bidrar til at både ofre, tidligere gjerningspersoner og pårørende kan leve kriminalitetsfrie liv.

Illustrasjon: Simen Østad

Tilbakefall – til og fra hva?
Selv om tilbakefallsbegrepet har en relativt intuitiv tolkning, kan tilbakefall måles og operasjonaliseres på mange ulike måter. Dette er problematisk ettersom studier som baseres på ulike mål ikke nødvendigvis er direkte sammenlignbare, samtidig som slike sammenligninger er nødvendige for å kunne vurdere hvorvidt ett alternativ er «bedre» eller «mer effektivt» enn et annet. At «måling er viktig» er derfor et gjennomgående tema i tilbakefallslitteraturen, men det finnes lite empiri som viser hvordan og i hvor stor grad måling kan påvirke resultatene. Dette utgjør fokuset i avhandlingens første artikkel, som kombinerer ulike registerdatakilder for å undersøke hvordan tilbakefallsraten i Norge varierer avhengig av hvordan, blant hvem, og over hvor lang tid tilbakefall måles. Resultatene varierer betydelig, mellom 9 og 53 prosent, avhengig av hva slags forskningsdesign som legges til grunn. Dette er tall som er alt fra relativt lave til relativt gjennomsnittlige i den internasjonale litteraturen. Vi ser imidlertid at 20-prosenttallet, som ofte brukes for å fremheve Norge som et foregangsland hva lavt tilbakefall angår, ofte sammenlignes med tall basert på design som driver tilbakefallsratene oppover (ved at de bl.a. fokuserer på mer alvorlige lovbrytere). Sammenligner vi likt med likt er tilbakefallet i Norge fremdeles lavere enn i de fleste andre land, men forskjellene er langt mindre påfallende enn man ofte kan få inntrykk av.

Korrelasjoner, effekter og «what works»
En viktig forutsetning for å kunne vurdere hvorvidt et tiltak eller en ordning fungerer er at man kan isolere effekten av tiltaket eller ordningen fra alle andre faktorer som også kan påvirke utfallet man er interessert i. Dette kan oppnås ved å gjennomføre et såkalt randomisert eksperiment; et forskningsdesign vi kjenner godt fra medisinfeltet som har blitt stadig vanligere også i samfunnsvitenskapelig forskning. Internasjonalt, og særlig i USA, har bruken av eksperimenter på kriminalitetsfeltet økt betraktelig, men hvorvidt denne utviklingen kan ses også i de skandinaviske landene er uvisst. Avhandlingens andre artikkel inneholder derfor en flerspråklig, systematisk litteraturgjennomgang som dokumenterer bruken av randomiserte eksperimenter på kriminalitetsfeltet i Skandinavia. Til forskjell fra den internasjonale utviklingen finner vi kun åtte slike eksperimenter som er gjennomført og publisert innen utgangen av 2015, hvorav seks er medisinske eller psykiatriske intervensjoner. Denne mangelen på randomiserte eksperimenter av kriminalpolitiske tiltak peker på et stort potensiale for å bedre vår kunnskap ikke bare om hva som virker og ikke virker i skandinavisk kriminalomsorg, men også om den faktiske overføringsverdien av akkrediterte behandlingsprogrammer og intervensjoner på tvers av tid og sted. I tillegg er det verdt å merke seg at Norges gode rykte som et foregangsland på kriminalomsorgsfeltet ikke følges av en litteratur som dokumenterer hva det er i norsk kriminalomsorg som evt. bidrar til et lavere tilbakefall.

Illustrasjon: Simen Østad

Elektronisk eller fysisk kontroll?
Høsten 2008 ble det igangsatt et pilotprosjekt i norsk kriminalomsorg som åpnet for at personer dømt til inntil 4 måneders ubetinget fengsel kunne sone straffen hjemme under såkalt elektronisk kontroll (EK). Hensikten var blant annet å redusere tilbakefallet ved å tilrettelegge for at den straffedømte kunne beholde tilknytningen til arbeidsmarkedet under straffegjennomføringen, og unngå eventuelle utilsiktede negative konsekvenser av å sone straff i fengsel. Avhandlingens siste artikkel undersøker hvorvidt fotlenkeordningen hadde en kausal eller direkte effekt på tilbakefall. Å sammenligne personer som soner på EK med personer som soner i fengsel er metodisk problematisk, ettersom målgruppen for EK skiller seg fra andre straffedømte på flere ulike måter. Artikkelen utnytter derfor den eksogene variasjonen som fulgte av den gradvise implementeringen av pilotprosjektet. Resultater fra dif-in-dif og IV-analyser viser at fotlenkeinnføringen reduserte den 2-årige tilbakefallsraten med ca. 10 prosent i pilotfylkene, og med ca. 19 prosent for de som faktisk sonet med fotlenke. Nedgangen er størst blant førstegangssonere og personer med en viss arbeidsmarkedstilknytning før straffegjennomføringen startet. Dette tyder på at fotlenkeordningen i hovedsak reduserer tilbakefallet ved å fjerne fengselsstigmaet og unngå at (allerede marginaliserte) personer ikke mister kontakten med arbeidsmarkedet.

Kriminelle nettverk og tilbakefall
I tillegg til innsats fra politi, strafferettsystem og kriminalomsorg, er venner, bekjente og utvidet omgangskrets viktige kilder til både sosial og kriminell kapital som påvirker kriminelle handlingsvalg. Både sosiale og kriminelle nettverk har en sentral plass i sosiologisk og kriminologisk teori, men grunnet datarelaterte og metodiske utfordringer har de sjelden vært fokus i empiriske arbeider. Avhandlingens tredje artikkel fokuserer på nettverk av personer som har begått lovbrudd sammen, og undersøker hvorvidt det er variasjon i tilbakefall blant 1) løslatte førstegangssonere med og uten et slikt kriminelt nettverk og 2) løslatte førstegangssonere som er en del av kriminelle nettverk med ulike strukturelle egenskaper. Resultater fra regresjons- og nettverksanalyser viser at de som har begått kriminalitet sammen med andre tidligere har større sannsynlighet for å begå ny kriminalitet både alene og sammen med andre etter løslatelse. Videre er tilbakefallet størst blant de som har store og/eller tette kriminelle (egosentriske) nettverk preget av gjentatt kriminalitet begått av de samme personene. Resultatene fra disse analysene har ingen kausal tolkning, men gir allikevel ny og viktig informasjon om de sosiale aspektene ved kriminalitet.