Instituttet svarer

Mastergradsveiledning kan bli villedning, skriver Simen Østad i siste nummer av Socius. Hva gjør egentlig ISS for å tilrettelegge for gode veiledningsrelasjoner, og hvordan kan vi bli bedre?

Etter år med forelesninger og seminarundervisning kan overgangen til å arbeide med masteroppgaven være stor. Man skal arbeide, oftest alene, med et forskningsprosjekt. Man må selv definere problemstilling, generere data, sette seg inn i relevant teori, og skrive en omfattende oppgave. For de fleste oppleves dette som nye og krevende arbeidsoppgaver. Man har en veileder å støtte seg til, men selve veiledningsrelasjonen er også ny, og det er ikke lett å vite hva man kan forvente. Selv hadde jeg knapt snakket med en professor da jeg skulle begynne arbeidet med hovedoppgaven min, og overgangen til å skulle snakke med en på tomannshånd om mitt eget arbeid var stor og til dels angstfull.

Veiledningsrelasjonen er viktig for studentene, men også potensielt vanskelig. For studenten står mye på spill – han eller hun skal fullføre studiene sine, studielånsaldoen blinker faretruende, og utfallet av masteroppgaven kan få avgjørende betydning for ens fremtidige yrkes liv (det siste er ikke alltid sant, men det kan like fullt oppleves slik). For veilederen er hver enkelt student én blant veldig mange arbeidsoppgaver. Det betyr ikke at veiledere flest ikke bryr seg om hvordan det går med sine studenter, men det er liten tvil om at utfallet av hver enkelt veiledningsrelasjon er viktigere for studenten enn for veilederen. Dette er en sårbar relasjon.

Jeg har ikke lyst til å gå inn i en diskusjon om veiledningen som tilbys sosiologistudenter generelt er god eller dårlig, eller om det er slik at det «for hver masterstudent som er skuffet over egen innsats er en masterstudent som er skuffet over undervisning, oppfølging og veiledere» slik Simen skriver. Her finnes mange ulike historier. Vi vil kunne lære mye av å analysere slike historier på en systematisk måte, men det er en større oppgave enn det jeg her kan påta meg.

Illustrasjon: Simen Østad

La meg i stedet gjøre rede for hva vi gjør for å etablere og følge opp veiledningsforhold på masterprogrammet i sosiologi, før jeg avslutningsvis stiller spørsmål om hva som eventuelt kan gjøres annerledes og bedre.

For det første har vi regulert veiledningsforholdet gjennom en veiledningsavtale. Denne sier en god del om hva veileder og student kan forvente av hverandre. Jeg anbefaler alle å lese den. Blant annet pålegger den partene å ta opp sine forventninger til samarbeidet og eksplisitt bli enige om en måte veiledningen skal foregå på. Jeg vil tro det er stor variasjon i hvor eksplisitt denne forventningsavklaringen faktisk gjøres i praksis. Mitt stalltips er at mange av oss har et forbedringspotensial, og at de fleste veiledere vil reagere positivt om studentene etterspør og foreslår en tydeligere tidsplan og ansvarsfordeling.

For det andre vil jeg gjerne understreke at vi gir studentene flere å støtte seg til enn bare veileder i arbeidet med masteroppgaven. Det reduserer sårbarheten. Vi tilbyr et eget metodologi- og prosjektseminar i slutten av andre semester, SOS4050, som skal forberede studentene til å skrive masteroppgave. Emnet gir ti studiepoeng og skal bl.a. munne ut i en prosjektskisse. Det å finne en passende veileder er også en del av dette arbeidet, og studentene får råd om dette i seminargruppene.

I tredje semester begynner arbeidet med oppgaven for fullt. Det er nå veiledningsforholdet for alvor tar til. Men i tillegg til den individuelle veiledningen skal studentene i løpet av høst- og vårsemesteret delta på fem veiledningsseminarer der de legger fram deler av oppgaven for seminargruppen og får trening i å kommentere  andres tekstutkast (4090-grupper). Seminarleder fungerer som en viktig rådgiver for mange, og kan også gi råd om noe skurrer i relasjonen til veileder.

Mange studenter velger å ha en biveileder. Det gir tilgang på flere typer kompetanse, noe som kan være en fordel også når forholdet til hovedveileder fungerer utmerket. I tillegg er det mulig å gi flere timer til biveileder hvis oppfølgingen fra hovedveileder ikke fungerer som ønsket. Her bistår studieadministrasjonen gjerne.

Siden vi i tillegg til de 45 timene som nå er satt av til individuell veiledning, også tilbyr 4050/4090-grupper, metodelunsjer og ulike workshops i metode (som tilbys på ad-hoc basis), mener jeg det rimelig å si at det fra instituttets side legges betydelige ressurser i oppfølgingen av studentenes masteroppgavearbeid. Det hjelper imidlertid lite å vite at det er satt av godt med timer til veiledning og seminarer, hvis man ikke vet hvordan man skal gå fram for å få hjelp når veiledningen faktisk ikke fungerer. Jeg vil derfor understreke at vi har flere kanaler studenter kan be om hjelp gjennom, og det er viktig at studentene kjenner til disse.

Én slik kanal er seminarleder på SOS4050/4090. Dette er erfarne forskere som studentene allerede kjenner og som kjenner studentene og deres oppgaver. Be seminarleder om råd hvis veiledningsrelasjonen er vanskelig!

Illustrasjon: Simen Østad

I 2016 startet vi en ordning der alle masterstudenter fikk sin egen kontaktperson. For de fleste vil dette være en person som ikke har noe med masteroppgaven å gjøre. Det betyr at dette er en person som det kan være nyttig å lufte generelle frustrasjoner med og som kan gi råd om veier videre i systemet.

Studiekonsulenten tar gjerne imot henvendelser og melder fra videre i systemet, for eksempel til meg, når det er behov for det. Tilbakemeldingen fra administrasjonen er at de sjelden opplever at studenter sier de vil bytte veileder fordi veileder gjør en dårlig jobb eller fordi relasjonen har skjært seg. Det vanligste er at studentene oppgir at de har endret tema for oppgaven. Uansett bistår studiekonsulenten med å bytte veileder og kan hjelpe til med å fortelle den opprinnelige veilederen at studenten ønsker å bytte. Studiekonsulenten kan også, som nevnt, bistå med å avtale en ny fordeling av timer mellom hoved- og biveileder hvis det er hensiktsmessig. Forutsetningen for å bytte veileder er selvsagt at veiledningstimene ikke er brukt opp, så si fra tidlig.

Hvis det er snakk om alvorlige hendelser og/eller studenten opplever at det er vanskelig å ta opp saken direkte med instituttet, har Universitetet i Oslo et si-fra system (https://www.uio.no/studier/kontakt/si-fra/). Her vil varslingssaker bli behandlet konfidensielt. Det er viktig for universitetet at studenter ikke skal oppleve negative konsekvenser av å varsle, og si-fra systemet skal ivareta studenters interesse i så måte. I tillegg finnes et studentombud, og SV-fakultetet har sin egen læringsmiljøkontakt.

Simen oppfordrer nye studenter til å begynne og tenke på veileder tidlig. Det er et svært godt råd. Det betyr at man også må tenke på tema for oppgaven tidlig. Dette kullet av førsteårsstudenter har hørt meg gjenta nettopp dette på informasjonsmøte, i undervisningen og på hyttetur. Samtidig, det første året er intenst og hektisk. Mange opplever at de ikke har tid til å tenke nok over dette, og en del føler nok også at de faktisk ønsker å bruke god tid på å tenke seg om.

Vi har valgt å gjøre det slik at det først er utpå våren i andre semester, på 4050-seminarene, at vi virkelig krever at studentene skal ta et valg. Jeg ønsker velkommen en diskusjon om dette bør skje tidligere. Burde for eksempel undervisningen på våren foregå i lengre sekvenser enn nå, slik at vi kan starte opp med 4050-seminarer allerede i januar og undervise disse parallelt med andre emner?

Da kan man også komme tidligere i gang med å snakke med potensielle veiledere. Men det innebærer på den andre side at man må tenke på tema og metodevalg før man er ferdig med for eksempel undervisning i metode eller spesialiseringsemner.

Illustrasjon: Simen Østad

Simen reiser også spørsmål om vi bør vurdere ordningen for hvordan man velger veileder. Nå er det slik at veiledervalg er et tema på 4050-seminarene, seminarlederne tipser om aktuelle navn, men studentene har selv ansvaret for å spørre potensielle veiledere om de kunne tenke seg denne jobben. Fordelen med dette er at student og veileder får mulighet til å snakke sammen og vurdere om de faktisk er en god match. Ulempen er at noen studenter opplever å måtte banke på mange dører. Det kan være ubehagelig å få nei, og det kan ta lang tid før man klarer å manne seg opp til å banke på en ny dør. Av og til kan sikkert dette ta for mye tid. Det er viktig at vi får vite om det hvis det er vanskelig å finne en veileder, slik at vi kan tilby hjelp utover det å foreslå navn. Tilbakemeldingen jeg får er at dette stort sett går bra. Men det er ikke en god start på oppgavearbeidet hvis man opplever gjentatte avslag, så meld fra om dette. Alternativet til at studentene selv finner veileder er gjerne at instituttet fordeler veiledere. En fordel med dette er at man slipper å bruke tid på å finne en veileder. Samtidig, det vil redusere studenters frihet til å finne en veileder de virkelig ønsker å jobbe sammen med.

Simen skriver om skam. Et veiledningsforhold som ikke fungerer kan selvsagt skyldes at enten veileder, student eller begge ikke gjør det de skal i henhold til veiledningsavtalen. Men det går også an å tenke at folk er forskjellige. Det er ingen grunn til å forvente at alle veiledningsrelasjoner fungerer like bra, og det bør ikke med nødvendighet fortolkes som et nederlag når de ikke gjør det. Det som for Student A er forfriskende direkte tilbakemeldinger, kan for Student B være sur kritikk eller ta knekken på selvtilliten. Student C kan stortrives med en veileder som gjerne småprater om ferie og familie, mens Student D helst vil komme til saken. Jo tydeligere vi er på hva vi forventer, jo lettere er det å forstå hverandres reaksjoner. Det er en god ide å samtale om forventninger på første veiledningsmøte (og senere),  en det kan også oppleves som litt kleint og kunstig. Trenger vi noen nye rutiner for forventningsavklaring? Vil det være lettere å gjøre dette skriftlig enn å ta «den store samtalen» om forventinger? Selv ble jeg så inspirert av Simens innlegg at jeg lagde et «midtveisskjema» til mine egne studenter. Det opplevde både jeg og de som svært nyttig, så det skal jeg fortsette med. Men jeg er usikker på om det er en god ide å pålegge alle veiledere å følge slike bestemte prosedyrer som fort kan oppleves som enda et byråkratiske pålegg ovenfra. Det som for én veileder er en fruktbar metode for systematisk forventningsavklaring, kan en annen oppleve som et tomt ritual som resulterer i et stykke papir og lite annet.

Oppsummert er det min vurdering at vi på ISS gjør mye bra for å skape gode rammer rundt arbeidet med masteroppgaven. Men vi må hele tiden anstrenge oss for at undervisningen ikke skal drives på auto-pilot. I staben har vi jevnlig undervisningsseminarer og andre arrangementer hvor formålet nettopp er å diskutere utdanningsprogrammene våre og inspirere til pedagogisk nytenkning. Mastergradsveiledning er et tema jeg gjerne setter på agendaen. Aller best blir denne diskusjonen når også studentene tar ballen, diskuterer de temaene og forslagene Simen har løftet fram, og gjerne kommer med konkrete forslag til tiltak.

-Anniken Hagelund, undervisningsleder i sosiologi

 

Teksten Villedere ble publisert i Socius #2-2017: Framtiden, og kan leses på www.sosiologi.socius.org. I samme utgave kan du lese Anniken Hagelunds svar på spalten 10 kjappe.