Noen spørsmål til en potensielt forestående fremtid

Kunstig intelligens er postulert som det neste store – en revolusjonerende teknologi med en deistisk aura. Hvordan vil en slik fremtid se ut?

Allerede i dag utgjør kunstig intelligens en vital del i alt fra flytrafikk til finans – det er en del av sømmen som gjør at det hele virker så sømløst. Dagens teknologi er likevel høyst spesifikk – umenneskelig god på akkurat det den er programmert til. Noen teknologer spekulerer i at fremtiden kan by på et helt annet beist – kunstig intelligens som er generell i sin karakter. En slik teknologi kan man ikke ane rekkeviddene av. Menneskets evner trenger ikke være mer enn en midlertidig målestokk – deretter kan teknologien ta over sin egen programmering.

Hva som vil skje etter at teknologien blir «autonom» eller herre over egen utvikling, er det stor diskusjon om. I karikert forstand har man på den ene siden utopister som ser dette som menneskets frelse og løsning på alle våre problemer. Mennesket blir en litt mindre god nummer to i den kognitive nisje, en svart boks av uante muligheter åpnes. Man har nå en stjernespiller på laget – kreftgåter og klimakriser kan løses på måter mennesket ikke evner å forstå. Horisonten er helt ny. På den andre siden står dystopister som ikke gladelig stiller seg i maurens posisjon for støvelen. De frykter at teknologiens potensiale er så overveldende og potent at den vanskelig kan kontrolleres. Uavhengig av side er dette med en anselig sannsynlighet vår siste oppfinnelse.

Dette hører fremtiden til, og det gjør dette til en spekulativ debatt. Det hele bør møtes med mye salt og epistemologisk beskjedenhet. Likevel kan man etter et føre var-prinsipp leke med noen tanker rundt potensialet for en sånn type teknologi, og hva det vil si for måten vi lever sammen på. Det er nok ingen terminatorskikkelse, eller en teknologi som er «dobbelt så smart som Einstein» vi kan vente oss. Noen intuisjoner kan vi med fordel sette parentes rundt. Som en tankelek kan vi på spekulativt grunnlag postulere en omnipotent og allvitende teknologi, uant innen nyere eller eldre testamenter. På dette litt skjøre grunnlaget vil det kanskje være bedre med spørsmål enn svar.

Illustrasjon: Kaja Josefine Larsen

Hva vil skje med yrkeslivet? Dette er en automatisering i-nte potens – mennesket blir overflødig i både produksjon og utvikling. Det kan være noen nisjer der et romantisk autentisitetsideal gir en preferanse for at et biologisk menneske, som musikkartist eller lignende. Et kapitalistisk imperativ vil ellers virke sterkt i favør av teknologi – den produserer godt, billig og effektivt og skal heller ikke ha røykepauser eller pensjonssparing. Arbeidslivets rytmiske strukturering av sosialt liv blir borte, inntektsevne eroderer og man får en befolkning med mye fritid. Blir borgerlønn uunnværlig? Om alle får en flat borgerlønn vil ikke økonomisk status være distingverende. Hierarkier og sosial status må ha referanse i andre ting – hva?

Hva med politisk styring? Det kan fremsettes gode argumenter for hvorfor man bør oppgi politisk autonomi til en visere entitet enn evolverte aper. Parlamentariske prosesser er sårbare for menneskelig kortsiktighet. Folkeforførere, valgflesk og tribalisme gjør et opplyst enevelde under en ukorrumpert, objektiv kunstig intelligens å foretrekke.

Hva skjer med menneskets selvforståelse? I møte med en allmektig teknologi vokser det kanskje frem et misantropisk menneskesyn. Man bøyer seg kanskje i ærbødig underkastelse for fornuftens yppersteprest, som ikke lenger består av organisk materiale.

Hvilken mening vil man finne i en slik tilværelse? Med borgerlønn, tid og goder i overflod er menneskets streben fånyttes. Man trengs ikke lenger, og man må fylle livet med mening på egen hånd. Kanskje man vil se en dyrking av familien eller en teologisk renessanse. Kanskje den gamle verden blir en nostalgisk forestilling man ønsker seg tilbake til. Det kan også tenkes at tradisjonen ikke lenger blir et ordensprinsipp og den gamle verden blir glemt.

Hvilke fellesskap vil gjelde? Balkanisering eller globalisme? Vil virtuelle samfunn være vår primære sosialiseringsarena? Hva skjer med det fysiske rommet?  Hva vil oppfattes som «naturlig» i en slik verden? Mennesket vil kanskje tilvenne og forholde seg til kunstig intelligens og teknologi på en helt annen måte enn vi gjør i dag. Det semantiske innholdet i naturlig-begrepet er i stadig forandring. Man vil kanskje se en syntetisk integrering med teknologi – kanskje man får en personlig kunstig intelligens-assistent på øret med tilgang til personlighetsprofil, biokjemi i sanntid etc., med en overmenneskelig evne til å vite akkurat hva du trenger å høre, og med endeløst av tid og oppmerksomhet. Dette kan kanskje gi opphav til en genuin og meningsfull relasjon, selv om bare den ene parten har biologisk oppbygning.

Ingenting er gitt i dette scenarioet. Å spå fremtiden er som kjent noe selv de beste mener er vanskelig. Skal man likevel tro på enkelte teknologer, er det på tide at vi spekulerer rundt dette. Det er nemlig høyst sannsynlig at fremtiden ikke kommer til å likne på fortiden.

Tags: