do ze Hoeng Gong

Mitt utvekslingssemester gikk til University of Hong Kong, et prestisjefylt universitet plassert ved foten av et fjell på Hong Kong Island med utsikt over byen og Victoria Harbour.

Siden jeg tok alle mine frie emner dette semesteret hadde jeg mye frihet til å velge fag, og tok blant annet et introduksjonskurs i kantonesisk, som er den dialekten av kinesisk som brukes i Hong Kong. Jeg var kanskje den dårligste i klassen, men klarte likevel å lære meg noen fraser. For eksempel liker jeg godt «sik zo faan mei aa?», som betyr «har du spist ris enda?», og brukes ofte i stedet for å si «hvordan går det?». Jeg lærte meg også enkle ting som å telle, å si «god morgen», «god kveld», «takk», å introdusere meg selv og hvordan man skal prute når man drar til Mong Kok for å kjøpe billig juggel. Det funket!

Foto: Lene Bråten

Hong Kong ligner ikke noe sted jeg har vært før. Byen har flere skyskrapere enn noen annen by i verden, er ekstremt folksom og er omringet av en fantastisk natur på alle kanter. Til tross for at jeg bodde i en av verdens mest befolkningstette byer, var det aldri langt til en tursti eller en ferge som kunne ta meg ut til en av de mange øyene i området rundt byen. Favoritten min var Lamma Island, en idyllisk øy litt sørvest for Hong Kong Island. Der finnes det ikke biler og de fleste som bor der er bosatt i små fiskelandsbyer. For å komme til Lamma ville vi betale rundt 30 HKD (ca. 30 kr) for en fergebillett til den lille fiskelandsbyen Sok Kwu Wan. Derfra ville vi gå rundt sørenden av øya før vi stoppet for å bade og ta en øl på stranda, for så å gå videre og avslutte turen i en annen koselig liten landsby for å ta en ny ferge tilbake til byen. I tillegg til nydelige øyer kan Hongkong tilby utallige turer over fjell og åser, og mange av de ligger til slik at man kan avslutte turen med et velfortjent bad på en strand eller under en foss.

Leiligheten jeg bodde i lå bare en to minutters gåavstand fra undergrunnen som kunne ta meg omtrent hvor jeg ville i byen, og rett ved siden av trikken som på folkemunne kalles ”Ding Ding”. Ding Ding har bare én rute på Hong Kong Island som går frem og tilbake hele dagen slik som i Kardemommeby. Vognene er veldig smale, og tilbyr sitteplasser i to etasjer. Det koster 2.30 HKD uansett hvor langt du sitter på, så det er populært både som et rimelig fremkomstmiddel og som en fin måte å se mye av byen på kort tid. En torsdag morgen i november sitter jeg på Ding Ding og kommer i kontakt med en søt eldre dame som sitter på plassen ved siden av meg. Hun sier hun er så glad i å snakke med turister, og hadde satt seg på trikken den morgenen i håp om å møte nye mennesker. Jeg forteller at jeg skal se etter gaver å ta meg hjem til familien min. Den eldre damen fortalte meg at hennes engelske navn var Elizabeth, at hun er født og oppvokst i Hong Kong, og at hun gjerne vil hjelpe meg med å finne de perfekte suvenirene å ta med hjem til Norge! Vi går rundt i en time for å lete etter noen spesielle nøkkelringer, hun forteller meg om livet sitt og jeg sier jeg er på utkikk etter god kinesisk te. Hun tar meg med på tesmaking og spanderer en liten tekanne på meg, vi kjøper tørket sopp og gaver til hver av søsknene mine. Elizabeth lærer meg å lage en tradisjonell kinesisk gryte (som jeg dessverre enda ikke har turt å prøve meg på), og gir meg en kalender for 2018 med oversikt over alle de kinesiske høytidene. Etter vi har shoppet ferdig sier hun «I think it’s time for tea», og takket være kantonesisktimene mine vet jeg at «to drink tea» ikke betyr å drikke te, men det betyr å spise dim sum, som er en slags kinesisk tapas der man bestiller mange småretter og deler i fellesskap. Jeg husker det kantonesiske navnet på to dim sum-retter, haa gaau og caa sui bau, så Elizabeth lar meg bestille og vi nyter et fint måltid sammen. Vi utveksler telefonnummer og hjemmeadresse og avtaler at vi skal bli brevvenner. To dager senere ringer hun meg og vi møtes igjen fordi hun har funnet en liten butikk som selger kopper, og mener jeg burde kjøpe noen og ta med hjem, så jeg har noe å drikke den nye teen min med. Jeg har fortsatt nøkkelringen vi fant sammen på nøkkelknippet mitt her i Norge, men jeg har ikke skrevet noe brev enda. Kanskje jeg skal skrive et i høst og fortelle at historien vår blir publisert her i Socius.

Foto: Lene Bråten

Mitt reiseglade hjerte falt raskt for Hong Kong. Jeg savner stadig de livlige gatene, maten, naturen, billig øl fra Seven Eleven og kveldene jeg satt i Sun Yat Sen Memorial Park og så på trafikken i Victoria Harbour på den ene siden og folkelivet på den andre. Jeg savner til og med lesesalen, spesielt de dagene vi var tidlig ute og kapret det beste bordet i andre etasje ved de store vinduene med den fine utsikten. Så kommer jeg på den ekstreme luftfuktigheten og forurensningen som ga meg bronkitt i to måneder, og så tenker jeg at Oslo er ikke så ille det heller.

do ze Hoeng Gong (takk Hongkong).