Trykkokerpolitikk og demokratiske spirer

I Nicaragua startet det store opptøyer i slutten av april og til nå har over 450 blitt drept i demonstrasjoner. Hvordan kunne dette skje med det som lenge har vært regionens tryggeste land?

I et forsøk på å finne meg selv og lære meg spansk samtidig, oppholdt jeg meg i Nicaragua i perioden hvor krisen inntraff. Jeg fikk se mange store omveltninger på (noen ganger) litt for nært hold og kom opp i situasjoner der tåregassen svei i øya. I starten fremstod det nesten spennende, men jeg lærte fort hvor mye alvor som lå under overflaten.

Gnisten som utløste eksplosjonen

18. april 2018 dukker det første bildet opp i Facebookfeeden min: en gammel mann med rullator. Han er sikkert 80 år gammel, og han sitter på en trapp og holder en hånd på rullatoren ved siden av seg. Det renner blod fra hodet, forbi øynene og nedover kinnene. I bakgrunnen ligger en gammel dame på bakken og politiet slår henne med hennes egen krykke. Beskjeden kom dagen før: etter et langt liv med hardt arbeide til luselønn, velger president Daniel Ortega å trekke 5% av det de skal få utbetalt i pensjon. Alle vet at statskassa er tom fordi staten har gjort dårlige økonomiske vurderinger. Eksempelvis valgte visepresident og hans kone Rosario Murillo (aka La Bruja/ heksa) å sette opp 140 grelle lysende metalltrær til 160 000 kroner stykke i hovedstaden. Hun kaller dem for ”livets trær” og årlig bruker de strøm for 8 millioner kroner i året, mens folket sliter med å betale strømregningene selv.

Budsjettet til de eldre er allerede så alt for trangt, og et kutt på 5% vil få store konsekvenser. Besteforeldre har en viktig økonomisk rolle i det nicaraguanske samfunnet, og er de som finansierer sine barnebarns utdanning. Ved å kutte i pensjonen, vil de ikke lengre kunne forsørge familien sin og heller ikke kunne love barnebarna sine en lys fremtid. Uten utdanning vil folket ikke kunne love landet sitt en lys framtid.

Det som startet mot en protest mot denne reformen, var i realiteten bare en gnist som utløste en eksplosjon. For da Ortega valgte å trekke reformen, stoppet ikke protestene. Folk ville ikke gi seg før presidentparet Daniel Ortega og Rosario Murillo hadde trukket seg. Og det vil de ikke. De blir kalt for diktatorer, og det ironiske oppi det hele er at Ortega var en revolusjonshelt i sin tid på 70/80-tallet da han styrtet Mellom-Amerikas lengstsittende diktatorfamilie, Somoza. Folket sier at han har blitt den nye diktatoren og har glemt at det var han som skulle skape demokrati. Etter at pensjonistenes protest blir møtt med vold, tar rasende studenter til gatene. Uten at de selv har våpen, blir de møtt med store politistyrker. De tar alle steinene de finner og kaster dem mot godt beskyttet politi, som til slutt bruker skarpe skudd som motsvar. Til alles glede, begynner folk å velte de maktmanifesterende grelle metalltrærne, og dermed begynner også starten på å velte makta.

De første dagene blir det meldt om 8-10 døde, men alle vet at tapet er større. I løpet av de neste ukene stiger tallet raskt til 50, 60, 70 døde demonstranter. En journalist, Ángel Eduardo Gahona, blir skutt i hodet av skarpskyttere og ender opp med å dokumentere sin egen død live på Facebook. Kun fordi han viste verden hva som skjedde. Et hus blir brent ned av politiet fordi huseieren ikke aksepterte at politiet ville bruke taket hans til å sette skarpskyttere på. Derfor tenner de på huseieren og dytter ham inn i huset der han brenner levende med sine to barn, kone og svigerinne. En fredelig marsj på morsdagen for å støtte alle mødre som har mistet sine barn i protester, blir møtt med kuler og skudd. Mødrene bar kun flagg i hendene og hadde ikke våpen eller mulighet til å beskytte seg. Et spedbarn blir skutt i hodet mens moren prøver å løpe vekk fra politiet. Dette er bare et fåtall av de brutale og umenneskelige angrepene som har skjedd de siste månedene. Alle de nevnte angrepene er dokumentert på filmer som blir lagt ut på Facebook. Mediakanaler blir eid av staten og presenterer en helt annen virkelighet. Ortega/Murillo sin egen versjon er at de er under angrep av høyreekstreme terrorister og destabiliserende krefter som vil frata dem makten. Alt ikke-statlige media presenterer blir stemplet som fake news.

 

Foto: Dan Soley

 

Verdiarven fra kolonitiden

For å forstå mange av dagens politiske utfordringer i latinamerikanske land må vi helt tilbake til kolonitiden. På slutten av 1400-tallet seilte spanjoler og portugisere mot det vi kjenner til som Latin-Amerika og la det under sin makt. Det mange i dag refererer til som en ”oppdagelse” av et kontinent var i virkeligheten en blodig og brutal okkupasjon av landområder der det bodde store grupper av mennesker. Europa var heldig og fikk eksotiske frukter, mens latinamerikanere var så heldige at vi gav dem pest og andre sykdommer. Store deler av urbefolkningen ble drept eller utryddet av ukjente bakterier, mens resten ble gjort til slaver eller ble på andre måter lagt under de hvites makt.

Offisielt lå hoveddelen av kontinentet nå under kongen av Spania, men han dro jo selvsagt ikke ofte over havet. Denne reisen tok flere uker, og var eneste måten å kommunisere mellom koloniene og Spania. Derfor utnevnte kongen visekonger som skulle ha ansvar for begrensede områder i koloniene. Disse skulle forholde seg til spansk lov og håndheve denne, men siden de hadde liten grad av oppfølging fra sitt eget overhode langt langt borte, kunne de i praksis lage sine egne lover uten konsekvenser. De var derfor til en viss grad autonome, og valgte venner og bekjente til å styre med seg. Overlevende av urbefolkningen hadde ikke stemmerett og ble etterhvert en arbeiderklasse som led under elitenes regime. Det eksisterte tabeller over raser og hvem som var mest verdt var spanjoler født i Spania, deretter spanjoler født i kolonien (criollos), så mestizos (miks av indianer og spanjol) og nedover etter hvor høy prosentandel man har av indiansk blod. Jo mer indianer, jo mindre innflytelse. Dette skapte en enorm maktdistanse der kun de hviteste hadde makt, og de andre hadde lite  de skulle ha sagt.

 

Forsøk på å skape et demokrati

På 1800-tallet ble demokrati offisielt innført som maktform. ”Hurra!”, tenker du kanskje. Men det har ikke vært bare rett fram siden den tid. Demokrati er fint i teorien, men demokratiseringen har stoppet opp. Gjennom 3-400 år hadde det allerede etablert seg udemokratiske verdier og maktstrukturer som hemmet demokratiet å vokse fram. Visekongene har fått regjere i mange hundre år, der sønner, døtre, venner og familie har tatt over politiske roller hvis noen har dødd. Den eneste måten å bli kvitt noen på er å knerte dem og håpe på at neste etterfølger gjør en bedre jobb, eller knerte hele familien og ta jobben selv. Opposisjon har derfor alltid vært en reell trussel, og det var viktig å slå hardt ned på enhver som ikke var enig med det man selv sa om man ønsket å ha livet i behold. Det finnes også mange moderne eksempler på dette. I forsøket i å starte en opposisjon i Nicaragua, ble Francisco Pérez og hans to barn på 12 og 16 år drept og trolig voldtatt i november 2017. Regjeringen hevder han var innblandet i narkotikahandel, mens ”alle” vet at han holdt på å starte et parti og var skeptisk til staten.

 

«Vi må som sosiologer tørre å se utover våre egne landegrenser og stå opp for de som kjemper under de verdiene kolonialismen har skapt»

 

Kombinasjonen med en tett knyttet stat og kirke der et av budene sier «du skal ikke ha andre guder enn meg», har forsterket personalisme, forhøyning og maktdistansen i mange latinamerikanske land. Protester har alltid blitt møtt med hard makt. Samtidig hadde makten bestandig ligget hos enkeltpersoner og ikke i institusjoner. Det fantes ikke institusjoner i koloniene, og det viste seg å være vanskelig å utvikle. På grunn av liten aksept for andres ideer og svak utvikling av institusjoner har det ikke vært tradisjon for å etablere flere opposisjoner eller politiske partier. Disse maktstrukturene undertrykker ideer og den frie tanke og omdanner folket til en trykkoker. Når trykket er høyt nok og munnkurven har vært på for lenge eksploderer det og det finnes ingen andre organiserte måter å drive opposisjon på enn å ta til gatene for å skape revolusjon.

 

Kvelende politisk kultur

For å oppsummere: landets historie har ledet til en viss politisk kultur. Dette er et uttrykk som ofte brukes for å sette ord på en befolknings verdier, holdninger, tanker, følelser, myter og atferd rettet mot den politiske sfære. Den avhenger av landets sosial-økonomiske kontekst og dets historie. Nicaragua har i likhet med mange andre latinamerikanske land delt den overnevnte historien, og populasjonen har derfor svært lav tillit til det politiske systemet. For eksempel har den dårlige oppfølgingen av lover under kolonitiden satt seg i dagens kultur. Særlig folk i maktposisjoner føler seg unnlatt lovens lange arm, og korrupsjon er derfor hverdagskost. Nepotisme ganske utbredt, det vil si å gi goder eller politiske roller til familie eller venner. Ortegas kone sitter som visepresident, da han mente hun var den «best egnede kandidaten og var den første han kom på», selv om hun kun har en bachelor i kunst. Et hån mot den nicaraguanske befolkningen, mener mange. Av hans åtte barn, innehar syv av dem politiske posisjoner. Mye foregår under bordet eller unnlatt den offentlige sfære. Eksempelvis i 2011 endret han grunnloven og gjorde at han kunne sitte for alltid og ikke bare i to perioder à fire år. Kun et fåtall av nicaraguanere fikk vite om folkeavstemningen og svarprosenten var lav. Den politiske kulturen er i dag preget av mistillit, lav deltakelse, undertrykkelse, udemokratiske verdier, lav toleranse for andre ideer, personalisme, gudliggjøring og maktdistanse.

 

Livet etter en eksplodert trykkoker

Så kan vi denne gangen tørre å håpe på at demokratiet kan seire? Vil det være mulig å endre disse politiske systemene og skape en rettferdig framtid? På mange måter så viser historien så ufattelig mange eksempler på det motsatte. Landet har egentlig ikke endret seg i det hele tatt. Det vi bevitner er kun en kjent del av historien som repeterer seg selv. Det er som om mange land i Latin-Amerika sitter fast i en gammel runddans pisket i gang av de europeiske koloniheltene for 500 år siden. Tradisjonene som ble påtvunget koloniene, som handler om hard maktutøvelse, stor maktdistanse og personalisering av makten, har etterlatt et jordsmonn der demokrati ikke kan gro. Men av og til kommer det en liten demokratisk spire som lover innvirkning og rettferdighet. For å få noe gjort, må spiren vokse seg sterk for å se dagslyset gjennom et stort ugresskratt av korrupsjon, folkemord og ignoranse. Når den endelig trenger gjennom og ser ned på tornebuskene, kan den ikke lengre skille seg selv fra resten og innser for sent at den i prosessen har måttet bli i ett med tornebuskene for å selv overleve. Nå kan ikke de andre små spirene synes lengre, de som hjalp ham opp og hjalp ham å gro, fordi krattet er for tett og gir ikke grasrota næring eller sollys til å kunne endre noe mer.

Spørsmålet er om noen klarer å rive opp buskaset ved rota og endre en samfunnsstruktur, men også et verdisett og folkets oppfatning av hvilke egenskaper en president må ha for å være legitim. Jeg tror dette er en av de største utfordringene vi samfunnsvitere møter i dag, og jeg vil gjerne invitere flere til å finne løsninger til hvordan vi kan jobbe for demokratisering av land med et udemokratisk grunnlag. Dette gjelder dessverre på ingen måte bare Nicaragua, men vi ser flere av de samme trekkene i Venezuela og i svært mange andre latinamerikanske land. Vi må som sosiologer tørre å se utover våre egne landegrenser og stå opp for de som kjemper under de verdiene kolonialismen har skapt. En komplisert oppgave om vi skal unngå en ny imperialisme. Likevel er det noe å tenke over at vi snakker om globalisme nesten hver dag, uten å nevne det globale ansvaret som kommer med på kjøpet når urett og folkemord begås og krevende endringer må til.