Hvordan kan vi forstå kunstig intelligens?

Kunstig intelligens er et teknisk og komplisert fenomen som de fleste av oss er avhengig av medier for å forstå. Hvordan fremstilles kunstig intelligens i massemedier, og hvilke konsekvenser kan disse fremstillingene få for teknologiens fremtid?

Kunstig intelligens (KI) har lenge fått stor offentlig oppmerksomhet, blant annet i nyhetsmedier, i tv-serier som Westworld, i filmklassikere som 2001: En romodyssé, Blade Runner og Terminator. Medier spiller en sentral rolle for hvordan vi forstår KI, og vår forståelse spiller en viktig rolle for hvordan vi handler overfor fenomenet – om vi eksempelvis møter det med åpne armer eller med frykt og tvil. Det er også viktig å merke at medietekster er selektive, og derfor aldri vil kunne framstille et fenomen på nøytralt og objektivt vis – enhver tekst vil alltid fremheve noe, og nedtone noe annet. Med dette som utgangspunkt, analyserte jeg hvordan KI representeres i norske riksaviser. Jeg gikk gjennom alle norske nyhetsartikler om KI fra det siste året, og valgte ut et knippe meningsartikler som jeg analyserte grundig ved hjelp av semiotisk teori. Jeg fokuserte særlig på hva slags tegn artiklene brukte, på hva slags konnotasjoner disse tegnene har, og på hvordan artiklene mer generelt representerer fenomenet KI. Basert på analysen kom jeg fram til tre ulike representasjoner, som jeg her vil framheve.

Illustrasjon: Katja Henriksen Schia

 

Teknologisk pessimisme: KI som trussel

Den første representasjonen fremstiller KI som en trussel mot menneskeheten – som et våpen med potensielt forferdelige konsekvenser. I denne representasjonen oppfordres verdenssamfunnet til å regulere og begrense utviklingen av KI før det er for sent. Et tydelig eksempel på denne representasjonen er en tekst av Ørjan Karlsson i Morgenbladet. Han advarer mot at teknologien kan utløse et våpenkappløp mellom stormakter, som på sikt kan resultere i tredje verdenskrig om vi ikke innfører nødvendige reguleringer. Ved å knytte KI til tegn som våpenkappløp, globalt herredømme, tredje verdenskrig og atomvåpen, gir Karlsson konnotasjoner både til en våpenteknologi som kan føre med seg enorme ødeleggelser, og til den kalde krigen med dens konstante frykt for en ny verdenskrig. Slik gis KI en nærmest apokalyptisk innramming.

På et mer overordnet plan er trusselrepresentasjonen et uttrykk for en mer generell teknologisk pessimistisk diskurs. Teknologiske pessimister ser ofte på teknologien som problematisk – som noe som skaper mer problemer enn det løser – og argumenterer ofte for restriksjoner og regulering av teknologiens utvikling.

Teknologisk optimisme: KI som et fantastisk gode

I rak motsetning til den forrige, fremstiller den andre representasjonen KI som noe så positivt at det nærmest kan virke for godt til å være sant – som en samfunnsgevinst vi ikke bør gå glipp av. Et sentralt eksempel er en artikkel av Morten Goodwin publisert på NRK Ytring. Goodwin framstiller KI som en potensielt fantastisk ressurs for menneskeheten, og bruker blant annet diagnostisering av hudkreft som et eksempel. Ved å benytte tegn knyttet til legevirksomhet og det medisinske feltet, fylles ikke bare KI med livreddende og livsviktig konnotasjoner, den fremstilles også som løsningen på feltets ”begrensede goder”. Goodwin argumenterer også for at teknologien har uante muligheter også utenfor det medisinske feltet. Teknologien kan være mye mer enn det vi kan forestille oss – kun fantasien setter grenser.

Denne representasjonen kan ses som et utrykk for en teknologisk optimistisk diskurs. Teknologiske nyvinninger forstås her som måter å forbedre verden på, der våre liv blir bedre på grunn av teknologien. Ut i fra et slikt ståsted, ses teknologi som løsningen på samfunnets problemer. Teknologiske optimister argumenterer ofte for mer tilretteleggelse for teknologisk utvikling, og for mindre restriksjoner.

Illustrasjon: Katja Henriksen Schia

 

Humanisme: kunstig uintelligens

Mens de to foregående representasjonene ser KI som en mektig teknologi, fremstiller den tredje representasjonen KI som dum, uintelligent og ikke i nærheten av å kunne måle seg med menneskelig intelligens. Et godt eksempel er Peder Kjøs’ tekst Kunstig uintelligent i VG Helg. Kjøs bruker mennesket som målestokk og gullstandard, og fremstiller KI som en dårlig og mangelfull kopi av mennesket. Når Kjøs kan omtale KI som uintelligent, er det fordi han – og denne representasjonen mer generelt – operer med et intelligensbegrep som er tett knyttet opp til menneskers egenskaper. Mennesker har behov og vilje som gir omgivelsene og handlingene våre mening. KI mangler dette, mener Kjøs – dens handlinger utføres ikke for å dekke grunnleggende behov, den gjør bare det den er programmert til, uten å ha noen dypere forståelse for hvordan og hvorfor. Verden er meningsløs for KI, og fordi den mangler menneskets drivkraft vil den aldri kunne måle seg med menneskers potensial.

Denne representasjonen kan ses som et uttrykk for en humanistisk diskurs om teknologi. Humanisme viser til et perspektiv der mennesket og dets verdier står sentralt. Der den pessimistiske og optimistiske diskursen står på hver sin side i debatten om teknologens innvirkning, fokuserer den humanistiske diskursen i større grad på hvordan teknologier som KI ikke kan sammenlignes og nå opp til et menneskelig ideal.

Science fiction som ressurs og målestokk

Et fellestrekk ved tekstene jeg analyserte, er at de ofte referere til science fiction-sjangeren. Siden de fleste av oss har erfaring med denne sjangeren, kan den brukes som et grunnlag og en kulturell ressurs for hvordan vi kan forstå og snakke om teknologien. Artikkelforfatterne bruker typisk science fiction-sjangeren på to måter. For det første er den et referansepunkt eller en målestokk for å vurdere hvor langt vi er kommet med KI. Noen mener at det ikke lenger er snakk om science fiction, men science fact, mens andre sier at vi har langt å gå før vi nærmer oss fiksjonens fremstillinger. For det andre trekker forfatterne på en rekke kjennetegn ved sjangeren, som de så bruker for å tegne et bilde av dagens situasjon. Det er blant annet vanlig å referere til sjangerens representasjon av KI som en dystopisk trussel – enten for å advare om at dette kan bli en realitet, eller for å ”roe” leserne og forsikre dem om at det ikke er noen fare for at vi får se Terminator med det første. Slik brukes fiksjonssjangeren som en ressurs og målestokk for å gjøre KI mer kjent og forståelig.

 

«Slik brukes fiksjonssjangeren som en ressurs og målestokk for å gjøre KI mer kjent og forståelig»

 

Representasjonene som utledes i denne teksten er basert på et relativt begrenset datamateriale, og det er derfor viktig med videre forskning på hvordan KI representeres i den norske medieoffentligheten. Slik forskning vil være særlig viktig fordi KI er et fenomen som bare vil vokse i omfang og betydning. Med grundigere innsikt i hvordan dette fenomenet representeres, vil vi også skjønne mer av hvordan mennesker forstår og handler overfor det.