Om å gå i takt

Norge – skinasjonen, verdens lykkeligste land, hjem til gullrekka, flink pike-syndromet, fredagstaco og helgefylla – og hjemlandet til noen av verdens strengeste sosiale normer?

I en alder av seksten år pakket jeg kofferten og dro på utveksling til Argentina i elleve måneder. Denne avgjørelsen tok meg til Río Tercero, en liten by midt i landet, omtrent på størrelse med Moss befolkningsmessig. Første skoledag tripper jeg nervøst inn i korridoren på den nye skolebygningen min – knugende på Kunnskapsforlagets spansk-norske lommeordbok og med hjertet i halsen. Omkring et hode høyere enn resten av menneskene i rommet og hinsides ukomfortabel. Etter en knapp halvtimes tid befinner jeg meg fortsatt i korridoren, men nå i midten av en sirkel av nye klassekamerater. Vi sitter godt plassert på flisgulvet og de stiller meg spørsmål på tur. Jeg og lommeordboka svarer med noe blandet hell. Når formalitetsspørsmålene om navn, alder og antall søsken er dekket, begynner den ordentlige utspørringen. Hun to hoder til venstre griper venninnas mobil og taster inn i google translate-feltet på mobilen. Hun rekker meg den ivrig. Tre ord lyser opp fra Samsung-skjermen: «er du jomfru?». Litt forfjamset, men kanskje aller mest letta sjonglerer jeg meg gjennom den neste halvtimen. Når jeg går hjem samme dag, er det med vissheten om at en litt i overkant stor gruppe argentinske sekstenåringer vet urovekkende mange detaljer om privatlivet mitt. Til gjengjeld har jeg også blitt innvilget diverse saftige detaljer fra deres privatliv, og denne gjensidige fortroligheten føles merkelig varm og trygg. Jeg tror jeg har fått meg venner.

 

Illustrasjon: Hanne Korsnes

 

De påfølgende ukene gjør jeg alt jeg kan for å prøve å passe inn. Jeg snakker litt høyere, klemmer litt mer og danser litt mer. Jeg blir konstant oppfordret til å ta større plass og det er kanskje dette som sitter aller lengst inne. Etter seksten år på det beskjedne, stillferdige Sørlandet, er det få ting som føles skumlere enn å heve stemmen. Samtidig blir jeg, gang på gang, satt ut av varmen og omsorgen fra de rundt meg – naboer, vilt fremmede og nye venner. Alt fra min nye vertsmor, som uten unntak sier hei til absolutt alle hun går forbi på gata, til venner som tar meg med hjem på familiemiddag og etter to ukers vennskap inviterer meg til å flytte inn med dem. Når jeg på første date blir introdusert til både søsteren, fetteren, besteforeldrene og den gamle sjefen til ham jeg er med, blir kontrasten mellom Argentina og Norge ekstra stor. Mest av alt føler jeg meg enormt heldig, som gang på gang blir dyttet inn i sosiale situasjoner jeg tvilsomt hadde turt å oppsøke på egenhånd. Det er skummelt å være ny i mengden. Det tar tid å fange opp sosiale koder, telenovela-referanser og ikke minst et nytt språk. Heldigvis får jeg lov til å prøve og feile, omfanget av et usedvanlig tett og godt sikkerhetsnett. Et spørsmål har derimot surret oppe i hodet mitt siden den gang: hvordan er det å reise motsatt vei?

 

«Etter seksten år på det beskjedne, stillferdige Sørlandet, er det få ting som føles skumlere enn å heve stemmen»

 

I årets andre utgave av tidsskriftet Magma, plasserer Vidar Schei og Michele J. Gelfand Norge som et av landene med de strengeste sosiale normene globalt. De henviser til en større internasjonal studie de gjennomførte i 2011, hvor de forsøkte å kartlegge såkalt kulturell strenghet (KS). Studiet nådde ut til omkring 7000 respondenter, i til sammen 33 land, på tvers av fire kontinenter. Respondentene ble spurt om å ta stilling til påstander som «I dette landet er det klare forventninger til hvordan folk bør oppføre seg i de fleste situasjoner», og «Dersom noen oppfører seg på en upassende måte i dette landet, vil andre sterkt mislike dette». Med utgangspunkt i spørsmålene, ble det opprettet et mål for KS. Det kommer her frem at det stort sett er enighet om graden av KS innad i de ulike landene, men at de har svært ulike tendenser seg imellom. Norge viser seg tilsynelatende å ligge i den øvre del av KS-skalaen. Vi havner faktisk på sjette plass på rangeringen, rett under Pakistan, Malaysia, India, Singapore og Sør-Korea. Med bakgrunn i dette tok jeg en prat med psykologistudenten Daniel (22) fra Madrid, som mellom 2016 og 2017 selv var på utveksling på Blindern:

 

«Nordmenn er veldig forskjellige. Dere er nok mer distanserte. Det er vanskeligere å få i gang en samtale. (…) Ofte tilbringer utvekslingsstudenter mye tid med andre internasjonale, men jeg gjorde så godt jeg kunne for å bli kjent med folk herfra. Jeg meldte meg inn i organisasjoner, kor og sportsgrupper hvor det stort sett bare var nordmenn. Så det ble hovedkanalen jeg brukte for å bli kjent med folk. Jeg møtte opp hver dag, helt til det til slutt var tillit nok til å prate. Men ja, det er vanskeligere å etablere forhold.»

 

Daniel beskriver tilvenningen til norsk kultur som gradvis: «I begynnelsen var førsteinntrykket mitt at jeg ikke ble så godt likt, men etter en stund skjønte jeg at mennesker her er mer distanserte i begynnelsen. At det er sånn de oppfører seg mot hele verden. For eksempel gikk jeg ut og møtte på noen veldig hyggelige mennesker, de hadde drukket litt og neste dag hilste de ikke på meg. (…) Jeg får følelsen av at hele verden føler seg ganske tilbaketrukken i starten, på en måte ganske innestengt i hver sin sfære, men likevel med et ønske om å komme ut. Derfor overrasker det meg at nordmenn alltid prater om at de «må være sosiale», man ville aldri ha sagt noe sånt i Spania, det er for de fleste helt åpenbart. Det er som om man må anstrenge seg og bruke ekstra energi for å åpne seg for andre mennesker.»

 

Illustrasjon: Hanne Korsnes

 

Han opplevde også store kontraster: «Nordmenn er ofte enten veldig kalde, eller veldig varme seg imellom (med venner). På korøvelsene opplevde jeg at de andre var veldig intime, klemte og kysset hverandre. På hyttetur satt folk og holdt rundt hverandre og ga hverandre massasjer. Det er som to ganske kontrastfylte ekstremer, nesten som om man prøver å kompensere for resten av tida.»

 

«Jeg får følelsen av at hele verden føler seg ganske tilbaketrukken i starten, på en måte ganske innestengt i hver sin sfære, men likevel med et ønske om å komme ut»

 

Når jeg møter Daniel er han tilbake på besøk hos venner i Oslo. Det gikk altså bra til slutt, poengterer han smilende. Likevel opplevde han at han måtte anstrenge seg betraktelig for å få innpass i gruppa. «Faktisk er de fleste norske vennene mine folk som har studert utenlands, eller som har vært ‘ute’. De har et større, mer åpent perspektiv. Jeg tror at de menneskene som har vært ute og reist bestandig kommer til å være mer sosiale.»

Til sist – hva er egentlig konsekvensene av å leve i et land med høy KS-rate? Gelfand og Schei trekker  selv frem risikoen for at slike samfunn kan slite med å tilvende seg til forhold som utfordrer stabilitet, alt fra innvandring til nytenkning. Måten vi kollektivt reagerer på nye impulser, mennesker og ideer på, kan ha stor betydning for hvilken retning og veivalg samfunnet tar videre. Lav toleranse for det vi ser på som avvikende oppførsel kan være problematisk. Ikke bare gjør det det vanskelig å innrette seg for noen som kommer utenfra, det hemmer også intern annerledestenking. Dersom vi kvier oss for å utfordre det konforme, setter vi oss selv samtidig i fare for å bli stående igjen på perrongen. Som Schei sier: «Det føles trygt når vi går i takt. Men det gjør nok ikke integrering og innovasjon noe lettere.»

Tags: