Hvordan funker forskning?

Hva gjør en praktiserende sosiolog som er ansatt på Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi (ISS)? Socius ønsker å gi et innblikk i forskningen på instituttet, og tok derfor en prat med professor Marianne Nordli Hansen.

Marianne forsker på sosial ulikhet og er i dag prosjektleder for to forskningsprosjekter. Et studerer utviklingen av klasse- og lagdeling i Norge i et historisk perspektiv, med spesiell vekt på betydningen av akkumulasjon av formue og overføring av ressurser over generasjoner (HISTCLASS), mens det andre er opptatt av det som kalles «den nye arbeiderklassen» (UNPACK WORK). Hun har jobbet som forsker siden 80-tallet og sitter på kunnskap som kan gi oss studenter en bedre forståelse av forskningsprosessen. Først det mest åpenbare spørsmålet:

Hvordan går man i gang med et forskningsprosjekt?

– Man må ha forskningstemaer som interesserer en selv og være del av miljøer som diskuterer hva som kan være interessant å forske på. De praktiske sidene ved å igangsette et større prosjekt handler om å søke penger, og da er det selvfølgelig mye arbeid og planlegging rundt prosjektsøknader og problemstillinger.

 

Marianne påpeker at i de prosjektene som hun er prosjektleder for deltar også andre fra ISS, og trekker frem Jørn Ljunggren som veldig sentral i arbeiderklasseprosjektet. I det andre har også Øyvind Wiborg, Magne Flemmen og Maren Toft deltatt i planleggingen av prosjektet.

 

Foto: George A.P. Sekkelsten

 

Hvordan setter man sammen en forskningsgruppe?

– Jeg vil si at engasjement er det viktigste, altså at gruppen er satt sammen av mennesker som er selvdrevne og engasjerte i tema. Begge prosjektene jeg er med på nå er også i samarbeid med andre aktører, som Oslo MET, Universitet i Bergen og Institutt for samfunnsforskning (ISF). Både på instituttet og i disse samarbeidsrelasjonene så er det med folk som er interessert i og har jobbet med samme temaområde.

 

Kan studenter bidra til prosjektene?

–  Ja, i forskjellige perioder har jeg holdt på med mange forskningsprosjekter hvor studenter har hatt en viktig rolle. At man kan få studenter involvert er noe av det som er fint med sånne prosjekter, men mitt inntrykk er at forskningen som foregår på instituttet er for dårlig formidlet ut til studentene. Det er synd for jeg har erfart at studenter ofte vil jobbe med prosjekter og at det er et samarbeid som gagner begge parter. Jeg mener derfor at det kunne vært vektlagt mer og de ansatte bør snakke mer om sine forskningsprosjekter og invitere studenter inn.

 

Hvordan går man frem for å velge forskningstema?

– Begrunnelsen for arbeiderklasseprosjektet er i stor grad inspirert av de politiske sakene vi har sett ute i verden. Prosjektbeskrivelsen begynner med Trump og Brexit, og noe av det som kanskje kan forklare disse hendelsene. For eksempel at arbeiderklassen ikke er blitt sett og hørt og derfor sies å ha mistet mye tillit til myndighetene og de politiske prosessene. Videre er det interessant å se om dette også foregår i Norge. En av grunnene til dette er at det har vært lite forskning på arbeiderklassen her i landet de siste tiårene.

 

Vil man helst undersøke noe som er lite forsket på?

– Ja, eller det er ikke nødvendigvis lite som er viktig, men at man kan bidra med noe som er nytt rundt spørsmål som er etablert som interessante. Man må på en måte skape seg et rom hvor man kan komme med et bidrag, innenfor et område som har stor samfunnsmessig interesse.

 

Hvordan går man frem for å angripe temaet metodisk?

– Tidligere når jeg har jobbet med prosjekter har det vært basert på kvantitativt materiale. I arbeiderklasseprosjektet jobber vi bredere med et større metodetilfang, som inneholder både intervjuer og etnografiske studier. Samtidig er det med noen medievitere som analyserer tekster i aviser og medier, og undersøker hvordan arbeiderklassen har blitt presentert i mediene. I tillegg til de kvalitative angrepsmåtene skal det gjøres analyser av registerdata, hvor vi ser på det statistiske. Hvem rekrutteres til denne klassen, hvordan er inntektsutviklingen, rekruttering til yrkesfag på skoler osv. Ideen er at disse kvantitative analysene skal informere de mer kvalitative tilnærmingene. Håpet er at dette tilsammen skal bli en helhetlig forståelse som går både bredt og dypt.

 

Hvordan går du frem med dine analyser?

– De skal forhåpentligvis bygge på registerdata fra den norske befolkningen, som er innsamlet over et stort tidsrom av myndighetene til forskjellige formål. Det finnes opplysninger om inntekt, yrke, utdanning og ekteskap. Spørsmålet er, hvem er denne arbeiderklassen, og hvordan kan man beskrive dem demografisk?

 

Du sier at forskningsprosjekter tar utgangspunkt i interesse. Er det ofte slik at forskningen er bestilt, altså oppdragsforskning?

– Oppdragsforskning er en stor del av samfunnsforskningen i Norge, men ideen med universitetet er at det skal være muligheter til fri forskning. Det vil si at forskningen initieres av forskerne selv, selv om Forskningsrådet kan være en viktig finansieringskilde. Vi er mer uavhengige og forskningen er ikke drevet av interesser til oppdragsgivere, men av interessene og motivasjonene til forskerne. Dette kalles gjerne nysgjerrighetsdrevet forskning. Oppdragsforskning skjer i større grad på forskningsinstituttene, hvor oppdragsgivernes interesser i større grad driver forskningen.

 

Hva ønsker man med et forskningsprosjekt?

– For å si det litt banalt så ønsker vi jo å bidra med ny kunnskap og innsikt, og det tror jeg nok det klarer, så det er målet.

 

Hvordan formidler man forskningen?

– I praksis foregår det slik at man ofte skriver artikler og sender det til tidsskrifter. Det er en første mottakelse. Det er viktig å publisere for å formidle forskningsfunn. Å skrive og publisere i fagtidsskrifter er også det som bygger karriere for yngre forskere. I tillegg finnes det jo en slags offentlighet, og man vil jo gjerne bidra i denne offentligheten.

 

Hvordan foregår den avsluttende delen av et forskningsprosjekt?

– Forskningsrådet støtter de prosjektene jeg driver med nå i en tidsavgrenset periode, finansieringen tar altså slutt på et bestemt tidspunkt. Planen er å arrangere avslutningskonferanser. Likevel, jeg vil ikke si at det er noe som egentlig avsluttes. For å si det litt bredt så dreier prosjektene seg om forskning om sosial ulikhet, og det er jo ingen grunn til å tro at sosial ulikhet kommer til å være borte om ti år. Mitt syn er at spørsmål om sosial ulikhet bare blir viktigere fremover. Selv om disse konkrete prosjektene avsluttes så avsluttes jo ikke forskningen eller interessen for temaet.