De usynlige synlige i Oslos gater

Oslos uteliggere. Lett å legge merke til om man vil, lett å unngå og legge merke til om man vil. Unngå det ubehagelige.

Jeg bor på Grønland og der er det blant annet en bakgård synlig fra gata hvor den ene bygningen har en trekantformet mursteinrekke på den ene veggen. Grønlands duer pleide tidligere å bruke disse mursteinene som soveplass. Hver kveld samlet de seg der, så mange det gikk an, tett i tett. Men en kveld jeg gikk forbi satt det ingen duer der. Noen hadde satt opp metallpigger på soveplassen deres, og duene ble derfor tvunget til å finne seg et nytt sted å tilbringe natten.

Det er ikke så lett å legge merke til, men om man begynner å se seg rundt i hovedstaden vår, er de fleste benker designet på en måte som gjør dem umulig å bruke som overnattingsted. På samme tid er det tidligere samlingsstedet for narkomane, plata, nå mer eller mindre blitt skiftet ut med busstoppet ved Brugata. Der henger mange av dem som har falt på utsiden av samfunnet vårt. I et eget lite samfunn rundt busstoppet. «Det er ubehagelig å gå der om natta», sier noen. Politiet er der. Hva med kjernen til problemet? Hvorfor henger de der i utgangspunktet?

Det blir anslått at det bor rundt 100 personer på gata i Oslo. Noen har kanskje vært utsatt for trafficking, andre en trøblete barndom. Noen kanskje begge deler. De har likevel noe sentralt til felles; mangel på et hjem. Enkelte tilbud finnes, som akuttovernatting og sovesaler, men disse har ikke rom nok til alle. På disse sovesalene blir man ofte nødt til å trekke lodd om hvem som får soveplass og ikke. Resten må ut i kulda igjen for å prøve å finne et annet sted å sove. Noen forsøker å søke ly inne på parkeringsplasser, men blir stadig jaget vekk. Som Grønlands duer blir også Oslos uteliggere jaget fra sted til sted.

Hva gjør så dette med tilhørighetsfølelsen til disse menneskene? Tilhørighetsfølelse er noe av det viktigste for oss mennesker. Kjærlighet og tilhørighet er sterkt bundet til hverandre og menneskene som bor på gata har kanskje havnet der nettopp av mangel på dette. Når det er manko på soveplasser, og bybildet i tillegg er designet på en minst mulig velkommen måte for de som må sove ute, kan det bli vanskelig å kjenne noe form for kjærlighet fra samfunnet rundt. Det finnes enkelte tilbud, og det er bra, men har ikke samfunnet forøvrig et ansvar for å minke avstanden mellom uteliggere og seg selv? Hva med å designe benker det faktisk er mulig å sove på? Det hjelper ikke folk vekk fra gata, men kanskje den lille følelsen av omtanke vil føre noen i riktig retning?

 

Foto: Idun Høiset

 

Og hva med dem som bor på gata på grunn av rusproblemer; hva skjer med motivasjonen for å komme seg ut av problemene, når de eneste menneskene man føler en tilhørighet til også er i dette miljøet? Tilhørighet handler ikke kun om at man er del av en gruppe. Det handler også om det å bli sett, anerkjent som det mennesket man er. Det handler om å få følelsen av å være av verdi for noen andre. Å bety noe for noen andre. Det er derfor forståelig at mange sliter med å komme seg vekk fra dette miljøet, et miljø man kanskje endelig føler seg verdsatt i.

Tilhørighetsfølelsen innad i miljøet kan kanskje tenkes å forsterkes noe av denne økende avstanden fra resten av samfunnet. Når man møter motstand sammen, blir man sterkere sammen. Når avstanden fra resten av samfunnet blir større, kan det derimot tenkes at tilhørighetsfølelsen samfunnet som sådan har til disse menneskene som har falt på utsiden, blir mindre. Likevel, har ikke alle et lite ansvar for å minke avstanden? Vi er alle mennesker.

Høsten 2018 startet opprustningen av Storgata, et prosjekt Brugata trikkestopp er en del av. Hva som vil skje med dem som holder til der nå blir spennende å se. Men når fasaden rundt stoppet skal oppgraderes med nye benker, grønne vekster også videre, er det naturlig å tenke seg at dette er et bilde narkomane ikke passer spesielt godt inn i. Som Grønlands duer kan det på nytt se ut til at disse menneskene blir tvunget til å finne et nytt sted. For andre uteliggere, som ikke holder til ved Brugata, fortsetter den daglige usikkerheten, og den evige kampen om å finne et sted å tilbringe natta.