Neuf trois på godt og vondt

Hvordan oppleves stedstilhørighet til en fransk forstad preget av sosiale utfordringer og stigmatisering fra omverdenen? Neuf trois kan kanskje gi noen svar.

På grensen til Paris strekker det seg et belte av forsteder fra nord til nord-øst som befinner seg i departementet Seine-Saint-Denis. Lokalt blir området omtalt som neuf trois etter dets administrative nummer 93. Jeg ble introdusert til dette da jeg hørte musikken til Suprême NTM, som kommer herfra, og som tydeliggjør i mange av sangene at deres tilhørighet til området er viktig. Også på Université Paris 8 i Seine-Saint-Denis hvor jeg tok en bachelor i sosiologi ble jeg kjent med folk som fremhevet at de var født og oppvokst i nettopp neuf trois. Men hva skjuler seg bak denne administrative tallkoden?

En feilslått utopi

Seine-Saint-Denis består av flere forsteder som deler en politisk historie. Her har arbeiderklassen og kommunistpartiet stått sterkt siden starten av 1900-tallet, og mye av områdets identitet har lenge vært knyttet til dette. Utviklingen fra førindustrielle til moderne forsteder kan vi spore tilbake til den økonomiske depresjonen på 1930-tallet som førte med seg en høy arbeidsledighet og påfølgende fattigdom. Seine-Saint-Denis fikk dermed store sosiale utfordringer, som økte i omfang på grunn av og etter andre verdenskrig da også boligmangelen i Frankrike tok fatt. Det var mangel på husrom og dårlig kvalitet på de eksisterende boligene både i Seine-Saint-Denis og i andre forsteder. Det måtte politiske visjoner og handling til. En statlig vilje til modernisering førte til planlegging av massive boligblokker, såkalte grands ensembles, og med det ble en utopi født. I forstedene skulle det bygges modernistiske boligområder, med gode og funksjonelle boligforhold, til en lav husleie for den moderne kjernefamilien. På starten av 1950-tallet gikk konstruksjonen i gang hvor tempoet i utbyggingen ble muliggjort på grunn av standardisering og industrialisering. Blokker med plass til tusenvis av leiligheter poppet opp, og optimismen rådet. I alle fall en stund.

Allerede på midten av 1960-tallet mottok de massive boligblokkene og områdene rundt kritikk. Beboerne klagde på mangelfull tilgang til butikker og infrastruktur samt utrygge nabolag, samtidig som områdene ble knyttet til marginaliserte grupper og sosiale problemer.   Selv om det lokalt var venstresiden som stod ved roret, ble byutviklingen, og livet den førte med seg, allerede på denne tiden beskyldt for å være drevet av markedsliberale mekanismer og for å rendyrke en samfunnsform bygget på forbruk. Filmregissøren Jean-Luc Godard var en av flere som tidlig gikk ut og kritiserte dette gjennom sin film Deux ou trois choses que je sais d’elle fra 1967, spilt inn i nettopp neuf trois. I det som har blitt et ikonisk bilde fra slutten av filmen har Godard bygget en modell av modernistiske boligblokker ved bruk av emballasjen til de produktene som livnærte livsstilen boligene førte med seg. Med sterke primærfarger og store produktlogoer er beskjeden ikke tvetydig. I 1973 erkjente også politikerne at utopien hadde feilet, og utbyggingen tok slutt. I dag står de aller fleste blokkene fortsatt på sin plass i Seine-Saint-Denis, men mange er preget av degradering og mangel på vedlikehold.

 

Illustrasjon: Hedda Lijdija Romunstad

 

Tilhørighet med bismak

I kjølvannet av den mislykkede utopien huser boligkompleksene i dag en svært segregert befolkning. Befolkningssammensetningen i boligblokkene og i Seine-Saint-Denis for øvrig endret seg dramatisk fra 1970-tallet, hvor blant annet arbeidsinnvandrere fra Nord-Afrika bosatte seg mens mange fra den hvite arbeiderklassen flyttet ut. Arbeidsledighet og fattigdom er utbredt hos dagens beboere, og departementet blir derfor ofte fremstilt som problematisk av media og politikere. At Seine-Saint-Denis var oppholdsstedet for gjerningsmennene bak terrorangrepene i Paris i 2015 hjelper heller ikke på ryktet. Hvordan er det da å bo her?

Å vokse opp og å bo i Seine-Saint-Denis er både på godt og vondt. Flere av medstudentene mine studerte nettopp her fordi de på mange måter hadde blitt fratatt muligheten til å studere på eksempelvis det prestisjefulle universitetet Sorbonne i Paris. Nabolaget de vokste opp i påvirket blant annet den faglige kvaliteten på den lokale skolen og hvilket sosialt miljø de ble en del av, samtidig som det å vokse opp i en fattig familie begrenset mulighetene hos flere. Mange opplevde også diskriminering knyttet til hvor de kom fra, noe som fulgte dem i hverdagen. Hyppige identitetskontroller utført av politiet, og vanskeligheter med å finne praksisplasser og deltidsjobber på grunn av adressen på CV-en, er bare noen eksempler på problemene de møtte.

På tross av store utfordringer som følge av å bo her, hadde medstudentene mine en sterk tilhørighet til neuf trois og ønsket ikke å flytte herfra. Suprême NTM vitner om dette ambivalente forholdet til departementet når de synger ”Neuf trois c’est l’amour, la peine; neuf trois c’est la haine, la paix” (ni tre er kjærligheten, smerten; ni tre er hatet, freden). Det er en stolthet knyttet til å komme fra Seine-Saint-Denis, men samtidig en anerkjennelse av at det ikke er enkelt. Dette elsk/hat-forholdet deles mellom flere av innbyggerne, og bidrar derfor til å opprettholde den sterke tilhørigheten til stedet.

 

Illustrasjon: Hedda Lijdija Romunstad

 

Forsteder i endring

Det skjer ting i Seine-Saint-Denis. I 2016 ble departementet inkludert i en ny administrativ enhet, Métropole du Grand Paris, hvor målet er å skape en felles urban planlegging for de omkringliggende forstedene til Paris. Blant annet skal nye metrolinjer lette transporten til og fra hovedstaden, og grønne lunger og boliger med diverse herlighetsverdier som snakker til markedet er under planlegging. At sommer-OL i 2024 skal arrangeres i Paris og forstedene rundt er også i stor grad med til å få fart på sakene. Samtidig insisterer nasjonal bypolitikk på at utsatte boligområder skal få en større miks av beboere fra forskjellige sosiale lag. Flere mekanismer bidrar dermed til at utbyggingen i Seine-Saint-Denis forsøker å tiltrekke seg folk med større økonomisk kapital enn det dagens innbyggere innehar. Optimismen råder igjen, en ny fortelling er i vinden. Kanskje vil fremtidens Suprême NTM og deres tilhengere knytte tilhørighet til neuf trois uten den ambivalensen som preger den i dag?

Samtidig kan vi spørre om hvorvidt noe av dagens byutvikling speiler den vi kjenner fra 1950- og 1960-tallet. Legger denne egentlig opp til andre måter å bo og leve på? Vil det offentlige rommet invitere til brukermedvirkning, til inkludering av alle og til nye relasjoner på tvers av sosiale lag? Skissene ser fine ut, men planene er fortsatt basert på effektivitet og funksjonalisme, mens mobilitet og sikkerhet er styrende for utformingen. Neuf trois er i ferd med å gå fra grått til grønt, fra sterke primærfarger til duse pastellfarger. Men blir tilhørighet og eierskap tilstrekkelig tatt høyde for i byplanleggingen, eller er vi vitne til en gjentagelse av en utdatert bypolitikk i ny innpakning?

Tags: × × ×