Brasils sorte svane

Hva skjer hvis man gir makt over statsbudsjettet rett i hendene på folket? Mange vil nok si at denne tanken er en ren fantasi, og at en slik type direkte eller deltakende demokrati aldri kan lykkes i store og komplekse samfunn.

Denne antakelsen sitter dypt i samfunnsvitenskapene. Max Weber hevdet for eksempel at deltakende demokrati kun er mulig i små grupper hvor alle kjenner hverandre og kan samles på én fysisk plass. Moderne samfunn behøver eliter og byråkratier for å fungere. Et annet argument er ‘loven om tid og antall’ som sier at det ikke er mulig for millioner av mennesker å delta i politiske beslutningsprosesser, og dette må derfor delegeres til valgte politikere. Et tredje dreier seg om kollektive handlingsproblemer; siden enkeltpersoner ikke ser konsekvensene av sine handlinger i store befolkningsgrupper vil de nødvendigvis oppføre seg egoistisk og ødelegge for fellesskapet.

Hvis du ser rundt deg i dag vil du finne massevis av bevis på at disse teoriene tilsynelatende stemmer. Ikke bare autoritære regimer, men også samfunn som kaller seg demokratiske styres av eliter. Innbyggere uten lederposisjoner deltar sjelden i den offentlige debatten.

Men dette betyr ikke nødvendigvis at teoriene stemmer. Som vitenskapsfilosofen Karl Popper argumenterte kan teorier aldri bevises. Det kan finnes mange grunner til at våre samfunn ikke styres på en deltakerdemokratisk måte, men som ikke har noe med størrelse å gjøre. Det kan for eksempel skyldes at elitene har klart å nedkjempe all samfunnsomveltende opposisjon, eller at folk handler egoistisk fordi de oppmuntres til det av en konkurransebaserte markedsøkonomi. Likevel, som Popper sa, kan teorier motbevises. For eksempel ved å finne tilfeller hvor teoriene ikke stemmer. Hvis vi har en teori om at alle svaner er hvite, men så observerer en sort svane, er teorien falsifisert.

Illustrasjon: Gislaug Østerås Sandberg

I 2014 reiste jeg til Brasil og delstaten Rio Grande do Sul for å se om de hadde klart å skape en slik sort svane. Delstaten har mer enn 11 millioner innbyggere og et areal på størrelse med Italia. Her ga politikerne innbyggerne myndighet til å bestemme hva budsjettmidlene skulle brukes til. Siden slutten av 1990-tallet og inntil nylig fikk innbyggerne komme med budsjettforslag på lokale allmøter, peke ut delegater som sydde budsjettforslagene sammen, og stemme over budsjettprioriteringene i en folkeavstemning. Det var første gang noen hadde forsøkt å gjennomføre ‘deltakende budsjettering’ i så stor skala.

Kort fortalt fant jeg ut at et svært høyt antall mennesker deltok i budsjettprosessen. På begynnelsen av 2000-tallet gjaldt dette 378.000 av delstatens innbyggere. Da jeg var i Brasil hadde antallet steget til 1,3 millioner. Årsaken til denne økningen var delvis at de hadde omorganisert budsjettprosessen ved å ta i bruk en avgjørende folkeavstemning, og at en del hadde begynt å stemme via internett. De fleste av disse deltakerne – i alle fall i systemets begynnelse – var også helt vanlige borgere, og en stor andel var relativt fattige småbønder, industri- eller servicearbeidere. Det var heller ikke slik at alle måtte delta i alle diskusjoner til enhver tid, men at man løste kommunikasjonsutfordringer ved å lansere budsjettforslag lokalt, og så koordinere beslutninger mellom kommunene ved å sende delegater til regions- og delstatsnivå. Videre viste det seg at deltakerbudsjettet hadde en klar omfordelingsprofil og gikk til de fattigste områdene i delstaten. Investeringene gikk i større grad til helse, utdanning og sosialhjelp enn i andre delstater i Brasil.

Illustrasjon: Gislaug Østerås Sandberg

På den andre siden var bestandig kun en minoritet med i budsjettprosessen. På det meste deltok 16 prosent av velgerne, men de aller fleste stemte kun i folkeavstemningene. Videre viste det seg at de mest betydningsfulle deltakerne – delegatene – kom fra mer velstående og høyere utdannede sjikt av befolkningen. Byråkrater la premissene for mye av det som ble bestemt, og systemet var sårbart for manipulasjon fra lærere, politi og sykehusansatte som mobiliserte for å få penger til sin sektor. Omfordelingen skjedde heller ikke spontant, men ble bakt inn i prosessen gjennom regler som sa at regioner med størst behov skulle få en større del av kaka.

Konklusjonen er at Rio Grande do Sul ikke var en sort svane som motbeviser teoriene om at direkte og deltakende demokrati ikke lar seg realisere i stor skala. Til det var budsjettprosessen for snever, byråkratistyrt og for lite direkte. Likevel utfordrer og nyanserer delstaten noen av dem. Først ved at budsjettet faktisk ble gjennomført med høy grad av deltakelse fra titusenvis av enkeltmennesker. Dernest vet at de brukte systemet til å omfordele ressurser fra de rikeste til de fattigste områdene i delstaten. Hvem vet, kanskje noen en gang i framtiden klarer å skape systemer som en gang falsifiserer teoriene?

Tags: ×