Hvor kommer du fra?

Jeg har vært på mottakersiden av det spørsmålet flere ganger enn jeg kan huske. Jeg har også stilt spørsmålet selv. Hva som har motivert spørsmålet er ikke noe jeg som regel har tenkt noe grundig over. Kanskje det var en dialekt jeg ikke klarte å gjenkjenne, kanskje det bare var interesse i deg som menneske, eller bare høflighet. Kanskje det var noe helt annet.

Jeg kan tenke meg at det også kan være en rekke forskjellige grunner som gjør at jeg blir spurt. Likevel bygger den samme konflikten seg opp inne i meg hver gang. Hva skal jeg svare? Fra mitt ståsted så blir det alltid et ladet spørsmål, som allerede inneholder en antagelse. Antagelsen at jeg kommer fra et eller annet sted, et sted jeg ikke befinner meg akkurat nå. Det er nettopp dette som skaper konflikten. Hvorvidt konflikten inne i meg blir løst før den synliggjøres, eller om den utvikler seg til en ukomfortabel interaksjon, kommer an på flere faktorer. Det kommer an på hva du mener med spørsmålet, hva jeg velger å svare, og ikke minst hvordan du som stiller spørsmålet velger å reagere på mitt svar.

Jeg får lyst til å leke naiv. For alt jeg vet kan intensjonen din virkelig være å vite om jeg kommer fra Frogner, Nøtterøy eller Brønnøysund. Er det ikke egentlig jeg som er den som er dømmende når jeg føler meg ukomfortabel før jeg en gang vet helt sikkert hva du mener? I de fleste tilfeller stopper det dog ikke der. Det var ikke det du mente nei, haha, åå, ånei, ok, dumme meg. Du mente hvor ”etnisiteten” min kommer fra, haha åjaa, sier jeg mens konflikten i meg knyter seg hardere.

 

Illustrasjon: Lone Aadnekvam

 

Tidligere pleide jeg å gi meg der og da. Benevnelsen av ordet ”etnisitet” pleide å være nok til å avslutte den lille halvhjertede leken min. Så jeg klippet knuten og ga deg det du ville ha. Jeg tror det er fordi det egentlig kommer som en lettelse for meg at vi kommer til saken så fort som mulig. Jeg liker ikke å spille spill, som andre mennesker ikke er klar over at de er med på. Jeg begynner å frykte at jeg bare er slem og falsk mot noen som egentlig bare vil bli kjent med meg. Og mange ganger er det slik – du vil faktisk bare bli kjent med meg, du godtar svarene mine og jeg forlater interaksjonen med en god følelse istedenfor en dårlig følelse.

Andre ganger er det annerledes. Du godtar ingen av svarene mine, jeg klipper knuten, gir deg svaret du ville høre, og er ikke lenger interessant for deg. Du er en etterforsker som nå har løst gåten, og dermed er det ikke noe mer å lure på. Jeg sitter igjen med en forvirret følelse. Du ville ikke bli kjent med meg, men du ville plassere meg på et kart. Er det egentlig noe galt med dette? Tilsynelatende er det ikke noe galt i å være interessert i geografi og opphav. Måten du spurte på kan bli sett på som litt uhøflig, men akkurat det er jo egentlig ikke mitt problem. Om du er en ekte etterforsker som er ute etter den ekte sannheten forundrer det meg likevel at du både er ute etter og nøyer deg med et svar, som for meg ikke føles helt sant.

Jeg skrev at jeg tidligere pleide å gi meg da folk kom med ordet ”etnisitet”. I senere tid har jeg funnet ut at etnisitet egentlig dreier seg om kulturell tilhørighet. Jeg er født og oppvokst i Norge. Det er her jeg har mitt kulturelle opphav. Altså har leken min plutselig litt mer kjøtt på beina. Likevel er noen mennesker helt uovervinnelige. ”Ok, men hvor kommer hudfargen din fra da?” Disse klumsete interaksjonene, som oppstår på grunn noe som kan oppfattes som et lite og uskyldig spørsmål, kan kulminere i en generell følelse av utenforskap. Du kommer ikke fra Norge, forteller de meg. Hvis jeg ikke er fra Norge, hvor er jeg da fra? Knuten strammer hardt og det gjør plutselig vondt.

Jeg har ikke svaret på hvordan det er riktig å gå frem. Jeg vet ikke om konflikten i meg noen gang kommer til å løse seg. Jeg skammer meg overhode ikke over min hudfarge eller mine foreldres opphav og tilhørighet. Jeg skulle gjerne ha ropt ut med glede hvor eksotisk og utenlandsk jeg er! Jeg vet bare at det ikke stemmer. Jeg vet også at de fleste vennene mine aldri har følt at det har vært nødvendig å stille det spørsmålet for å bli kjent med meg. De har først blitt kjent med meg på andre måter, så har jeg selv gitt dem svaret. Knuten har aldri oppstått.

Til syvende og sist er det vel egentlig bare ganske skuffende hvor lite utenlandsk og eksotisk jeg faktisk er. Jeg elsker grøt, fiskeboller, brunost og Kurt Nilsen. Jeg liker ikke å snakke i telefon på trikken. Jeg har bunad. Så spør meg for all del hvor jeg kommer fra dersom du virkelig har lyst til å bli kjent med meg, men ikke bli så skuffet når du innser hvor norsk jeg faktisk er.