Hjemlandet: En reisedagbok

Å stille spørsmål ved egen identitet er en inntrengende prosess. Det konstante presset kommer fra innvandrerdebatter der innvandrerstemmer ikke inkluderes, hvor det gjøres antakelser om miljøer man hverken er del av eller har tatt del i. Ordet «hjem» er derfor konfliktladd for meg. Jeg kaller Pakistan mitt hjem, men vil det da si at jeg ikke lenger er norsk? Kan jeg ikke få lov til å definere min egen identitet? Jeg finner mine svar på en juleferie i Pakistan.

 

  1. desember: Ankomsten

 

I dag vender jeg hjem til Pakistan etter ni år. Sist gang jeg var der var jeg 12 år. En blanding av lite tilknytning til slektninger og frykten for den over-sosiale kulturen i landet har stoppet meg fra å reise tidligere. Jeg er ikke født i Pakistan, men flyttet ikke til Norge for godt før jeg var fem år. Jeg husker lite fra disse årene, men det er ikke nødvendigvis konkrete minner som gir meg tilknytning til Pakistan. Det er heller mine foreldre, språket og kulturen.

Vi er framme på Islamabad International Airport klokken 12:00, og det regner. Jeg forstår ikke omfanget til jeg står i utgangen. Lukten av våt jord inntrenger luktesansen min. Den minner meg om at mine omgivelser er sanne. Jeg er faktisk i Pakistan. Kanskje jeg finner meg selv hvis jeg går langt og hardt nok på denne jorden.

Vi stopper i mormors landsby for å hilse på henne, før vi reiser videre til landsbyen min: Jhelum, i provinsen Punjab. Det er her jeg vil bo de neste to ukene.

Regnet har stoppet når vi er framme. Pappa er glad i å renovere, og hageområdet er derfor blitt utvidet nok en gang. Flere trær har blitt plantet og grodd i mitt fravær. Appelsintreet vekker min oppmerksomhet. Det er gyllent, og fruktene er i sesong. Sitrontrærne gjemmer seg lenger bak i hagen. I inngangen har han plantet flere blomster: roser, bougainvillea og jasmin. Jasminen sprudler om sommeren, men rosene vokser uavhengig av årstidene. De er i alle farger: rosa, røde, gule, oransje, og til og med sorte. I dette øyeblikket er jeg den lille jenta som løp rundt og lekte blant disse plantene. Jeg føler at jeg er hjemme igjen.

 

  1. desember: Katas Raj-templene

 

Sist jeg var i Pakistan, var vi kun innom Islamabad og Lahore. Denne gangen ønsker jeg å utforske landet mer. Vi ender først opp i Chakwal. Her besøker vi først saltgruven, Khewra, før turen vår tar oss videre til Katas Raj-templene. De åtte templene er hellige for hinduer, og er av spesiell interesse ettersom de er nevnt i det episke Hindu-diktet, «Mahabharata».

I sentrum av området ligger Shiva-dammen. Det sies at dammen er skapt av Shivas tårer. Pakistanske myndigheter har jobbet for å restaurere templene siden 2006. Det ligger en masse telys ved Shiva-dammen. Grunnen kan være pilegrimer. Til tross for Pakistans turbulente forhold til India, har over 100 pilegrimer besøkt Katas Raj i 2018.

Templenes gylne farge gjenspeiler seg i Shiva-dammen. Det er et vakkert syn, og et symbol på toleranse i den islamske Pakistan. En gest til sameksistens.

 

Foto: Aisha Iqbal

 

  1. desember: I hjemlandets hjerte

Lahore betegnes som «Pakistans hjerte». Byen er landets tidligere hovedstad, og grenser til den indiske byen, Amritsar. Under mogulene, ble Lahore kalt for «Walled City of Lahore». Et kjent monument fra den tiden er Keisermoskeen.

Moskeen er et av verdens største, bygget for keiser Aurangzeb på 1670-tallet. Det hellige stedet er et primært eksempel på mogularkitektur, som kombinerer islamske og indiske tradisjoner. Moskeen er bygget av rød sandstein, og er videre prydet av Islamsk og persisk kalligrafi, marmorgulv og store søyler.

Fra innsiden av moskeen, har jeg utsikt til Gurdwara Dera Sahib, et Sikh tempel fra 1600-tallet. Vi blir informert om at templet er under renovasjon. Britisk India ble oppløst i 1947. Dette resulterte i to separate stater: Den Hindu-dominerte India og det Muslim-dominerte Pakistan. Men konfliktene lever dessverre videre. Meklingsforsøk har funnet sted flere ganger. I mine øyne ligger noe av kompromisset i de religiøse uttrykkene: Hindu og Sikh templer og moskeer, bygget og brukt i nærhet til hverandre.

Sameksistens er et komplekst konsept. På individnivå minner det meg om min egen virkelighet: det å stå mellom to kulturer. Et ønske om å forene disse, men alle ulempene som kommer med å ikke klare det. Du tenker sikkert at det ikke er så ille, men ofte er jeg redd for å kalle Pakistan mitt hjem. Hjernen assosierer dette med å være utakknemlig ovenfor Norge, eller rettere sagt, det norske passet, som en del mennesker tror jeg bor i Norge for.

Men for første gang på mange år, i Lahore, føler jeg at jeg ikke må forklare eller rettferdiggjøre min identitet. Jeg blander så godt inn i mengden, i mine tradisjonelle klær og min Punjabi tale.

Lahore er kunnskap. Et stykke av meg blir igjen her.

Foto: Aisha Iqbal

Foto: Aisha Iqbal

 

  1. desember: Jhelum, også hjem

Jeg er datteren til mine foreldre, førstegenerasjonsinnvandrere, som forlot alt og alle, for å skape en bedre fremtid for sine barn. Huset, hagen og bestemor minner meg om dette, og ikke en dag går forbi i juleferien uten at jeg tenker på mine foreldres ofringer. Pakistan er språk, arkitektur og natur. Men Pakistan er også mamma og pappa. Og derfor er Pakistan hjem.

Det er tøft å måtte si farvel med Pakistan. Jeg har funnet større sikkerhet og tilhørighet i eget land og identitet, og skapt minner for livet.

Jeg tilhører, både i Pakistan og i Norge, fordi jeg velger dette.