Å løfte i flokk

Klimakrisa har lenge vært elefanten i rommet i den politiske debatten. Vår tids aller største trussel foregår på global skala, den er overveldende, grenseløs og ikke minst, fryktelig ubehagelig å forholde seg til. Hvilken kant skal vi egentlig starte fra?

Sommeren 2018 koker landet. Hele Norge bader og spretter cavaflasker på landets verandaer. Sydenturer avlyses til fordel for langhelger på hytta. Issalget er rekordhøyt og charterprisene stuper. Vinteren har tross alt vært i overkant lang og krass. Endelig er det vår tur til å fylle skapene med piz buin og få birkenstock-skille. Juni er bare fryd og gammen, i hvert fall en liten stund. Det vil si, helt til klimaforskerne begynner å blande seg inn i diskusjonen. Plutselig snakker man om ekstremsommeren 2018. Bilder av brennende skog, sviktende avlinger og nødslaktede dyr fyller mediebildet. Den deilige, sårt etterlengtede varmen har blitt nok en ubehagelig påminnelse om klimaendringene. Ikke minst, har den blitt en påminnelse om ansvar.

Hvem skal stå til ansvar?
Ansvar er et vanskelig begrep å plassere i klimadebatten. Klimaendringene er altomfattende, abstrakte og vanskelige å forstå. De sprenger grenser for både tid og rom. De er alles ansvar og ingens ansvar. Som konsument er det lett å føle seg handlingslammet og ubetydelig, nettopp fordi enkelthandlinger føles enormt små i et globalt perspektiv. Hva har det vel egentlig å si for den globale klimasituasjonen at jeg spiser nøttestek til jul og reiser kollektivt? Flyene fortsetter å rulle ut fra Gardemoen og Amazonas hugges ned i et jevnt og stødig tempo. Det er vanskelig å se for seg at våre handlingsvalg vil ha noe å si på et større nivå. Samtidig er det vanskelig å handle miljøvennlig i et marked som ikke tilrettelegger for det. Ofte blir det å handle miljøvennlig en byrde, både økonomisk og sosialt. Det er dyrt å spise økologisk og lokalprodusert, og det er vanskelig å sette fra seg bilen når kollektivtilbudet er dyrt og utilgjengelig utenfor byene. Da blir det også urealistisk å forvente at vi som konsumenter skal lede endringsarbeidet. Først trenger vi gode alternativer.

Vi kan snakke om tilhørighet til, eller kanskje heller motsatt, fremmedgjøring av ansvarsfølelse. Forbrukeren skylder på staten, staten skylder på markedet og markedet skylder på forbrukeren. Til slutt sitter vi igjen med et sirkelparadoks uten like, kall det en kollektiv ansvarsfraskrivelse. Kanskje er det aller største problemet vårt at vi prøver å stadfeste og begrense begrepet om ansvar til en konkret sektor, når selve kjernen i miljøproblematikken er grunnleggende kollektiv. 

 

Foto: Hanna Mortensen Vandeskog

 

Forbrukernes ansvar
I en verden som mange steder beveger seg i en stadig mer neoliberal retning legges mer og mer ansvar på konsumenten. Vi blir oppmuntret til å konsumere oss til en grønn fremtid. Bevisst forbruk blir nøkkelen til endringsarbeid. Grønne trender florerer over sosiale medier. Et kjapt sveip kan gi meg ørten løsninger på hvordan jeg kan bytte ut miljøskadelig hudkrem med kokosolje og brodere mine egne handlenett, men sier fint lite om hvordan jeg kan påvirke regjeringens oppfølging av Paris-avtalen. Likevel, konsummakten er heller ikke ubetydelig. Økt etterspørsel etter bærekraftige alternativer fører tross alt til endringer i markedet. Små endringer blir store når vi handler i flokk. Det nytter å gjøre endringer i egne liv, ikke minst nytter det å prate om det. I 2018 sto ‘matredder’ på Språkrådets topp ti-liste over nyord som hadde vært tungt brukt i media gjennom året. Samtidig satt H&M igjen med rekordstor lagerbeholdning, etter et år med lave salg. Forbrukerne etterspør kvalitet over kvantitet og billigkjedene merker det. De siste årene har også begrepet sirkulær økonomi fått voksende oppmerksomhet. Vi skal reparere, gjenbruke og omdanne gamle produkter til nye råvarer, leie heller enn å eie. Målet er en produktkjede uten avfall og et samarbeid på tvers av ulike industrier, heller enn dagens siloformede industrier og lineære produksjonslinjer. Norske boder tømmes, mens det stadig opprettes nye tilbud for å leie alt fra biler til ballkjoler og verktøykasser. 

Forbrukermakt er altså viktig, men det er ikke nok. Mens Ola og Kari Nordmann handler grønnsakene sine i bomullsnett og spiser vegetarisk pastasalat på syltetøyglass til lunsj, subsidieres fortsatt norsk kjøttproduksjon med milliardbeløp. På andre siden av Atlanterhavet avviser Trump og Bolsonaro konsekvent klimarapporter. Forbrukermakt kan på ingen måte sammenlignes med institusjonell, statlig og juridisk makt. Staten og globale institusjoner sitter tross alt på helt andre muligheter til å subsidiere, sanksjonere og skyve utviklingen i riktig retning. Samtidig har bedriftene, både på global og nasjonal skala et økonomisk ressurslager, og dermed også et handlingsrom, som ikke kan sammenlignes med forbrukernes. Derfor er det også skummelt når avstanden mellom maktpersoner og resten av befolkningen blir for stor.

Beslutningstakernes ansvar
Håndteringen av klimapolitikken i øverste hold kommer alt for ofte i skikkelse av et janusansikt.  «Holocen er over», erklærte David Attenborough under Verdens Økonomiske Forums årlige møte i Davos. «Edens hage er ikke lenger. Vi har endret verden så mye at forskere mener vi er i en ny geologisk tidsalder: den antropogene, menneskets tidsalder.» Attenborough var invitert for å innlede til diskusjon rundt klimasaken, en av de store temaene på årets agenda. 3000 delegater var samlet på møtet, blant dem 60 statsledere og over 1000 toppledere for store, internasjonale selskaper. Med andre ord, noen av de viktigste beslutningstakerne på globalt nivå. Da det ukelange møtet var over, som for øvrig var ISO-sertifisert for bærekraftig gjennomføring, hadde rundt 1500 privatfly landet og lettet på flyplasser i nærheten. Dette til tross for at delegatene hadde blitt oppfordret til å reise med rutefly, eller i hvert fall til å dele privatfly med hverandre. Gapet mellom vanlige folk og beslutningstakerne har sjeldent vært så tydelig. 

Samtidig – i nyttårstalen sin trakk Erna Solberg frem 1,5-gradersmålet som et viktig mål i norsk klimapolitikk. Bare én måned tidligere, på Equinors høstsamling snakket hun likevel om en fortsatt lovende fremtid for norsk olje og gass. I fremtidsprognosen Solberg la frem vil ikke verden nå 1,5-gradersmålet, men antageligvis ende på et sted mellom 1,7 og 1,8 graders oppvarming, ifølge tall fra Cicero og det internasjonale energibyrået. Kort tid etterpå, i den årlige tildelingsrunden på norsk sokkel, erklærte olje- og energiministeren stolt at det aldri før har blitt tilbudt like mange utvinningslisenser i en konsesjonsrunde, siden man startet med dem for 53 år siden. Det er rett og slett ikke godt nok. Vi kommer til å være avhengige av sterke statlige initiativer i tiden som kommer. Norsk økonomi har i lang tid vært svært avhengig av petroleumsindustrien, dette er vi nødt til å gjøre noe med om vi skal ha flere bein å støtte oss på i fremtida. Da blir vi nødt til å løfte i flokk. 

Flokkens ansvar
Ansvar er vanskelig å definere og vanskelig å plassere. Ofte blir ansvar polarisert i klimadebatten, det påstås gjerne at forbrukermakt ikke virker. Dette er en farlig tilnærming til ansvarsbetegnelsen – plasserer vi alt ansvar på én side, betyr det fort en viss grad av ansvarsfraskrivelse på den andre. I dag lever vi med en durende, konstant bevissthet om at vi står overfor en enorm menneskeskapt risiko. Likevel skjer det lite tegn til endring, i hvert fall langt fra nok. Kanskje fordi klimaendringene føles for fjerne, kanskje fordi vi føler oss maktesløse, kanskje fordi det er for dyrt, eller for enkelt å la være, eller kanskje vi rett og slett ikke vet hvor vi skal starte. Likevel – kollektivisme handler, når alt kommer til alt, om enkeltmennesker i flokk. Det er ikke alltid lett å vite hvor man skal starte, men kanskje kan det å ta på seg eierskap, å se sin egen rolle og sitt eget, om så lille mulighetsrom, være et godt utgangspunkt.  Både staten, aksjemeglerne, det internasjonale samfunnet, og hver og én av oss. Vi trenger mer tilhørighet til ansvar.