Bak diskursen om det sosiale internett

Internett betegnes som sosialt via begreper som «sosiale medier» eller «virtuelle fellesskap». Dagens versjon av internett kalles «det sosiale internett». Tilslører denne sosialorienterte fortolkningsramme internetts økonomiske realiteter?

Internett som et sosialt fenomen henger sammen med ideen om «Web 2.0» eller «det sosiale internett.» Det siste tiåret har fokuset økt på internetts interagerende funksjoner, en rekke såkalte sosiale medier har vokst frem, og nærmere halvparten av kloden har tilgang på nett. Men er internett faktisk sosialt, eller kan det fortolkes i et alternativt lys? I min oppgave i kvalitativ metode har jeg fortolket diskursen om internett og sett på de økonomiske konsekvensene som ligger tilslørt bak ideene om det sosiale. Formålet med teksten har vært å illustrere hvordan økonomisk utbytting på internett potensielt tilsløres og økes av diskursiv praksis.

 

Internetts to ansikter

Økonomisk bidrar brukerne til store verdier på internett, noe som hovedsakelig forekommer via annonsesalg. Digitale kapitalister tjener milliarder på annonsesalg, og Forbes anslår at nærmere 170 milliarder dollar genereres årlig på internett av annonsesalg. En stor del av dette produserer brukerne selv, især gjennom bidrag som holder grupperinger på nett «levende». Sider som Facebook genererer sine inntekter på annonsesalg. Disse verdiene skapes gjennom brukernes produksjon og konsum av innhold. Det enkelte subjekt genererer lave verdier, men resultatet av de mange små bidragene blir store summer, noe vi kan se i formuene de ulike selgerne av annonser akkumulerer. 

Produksjonen av innhold på internett forekommer gratis, og den er ifølge Trebor Scholz normativt motivert. Dette impliserer at vi bør se bort fra de økonomiske realiteter og mot ideen om det sosiale internett for å forstå hvorfor subjektene produserer verdier. Det sosiale internett forstås som et sted for interaksjon, men også for fellesskapsdannelse. Dette er den dominerende forståelsen av internett, noe vi også kan se i faglitteratur. Internett som et sosialt fenomen tas som «sunn fornuft». I Howard Rheingold kan vi søke det «tapte» fellesskapet på internett. Men er internett virkelig et sted å søke fellesskap? Parallelt med dette produserer «fellesskapsmedlemmene» også kapital som utelukkende tilfaller kapitaleieren. Følgelig utbyttes de såkalte medlemmene av virtuelle fellesskap gjennom å arbeide gratis, men som vi ser, frivillig. Følgelig er internett både et sosialt og et økonomisk fenomen: Men hegemoniske diskurser har evnen til å tilsløre, noe som også forekommer på nett. 

 

Illustrasjon: Silje Olsen

 

Diskurs og virkelighet

Diskurser er komplekse fenomener. Foucault definerer diskurser som praksiser som aktivt former objektene de omtaler. Diskursen former vår sosiale virkelighet, men diskursen begrenses av det faktumet at den beskriver en virkelighet. Norman Fairclough påpeker at ikke alle fenomener er diskursive. Et eksempel på et ikke-diskursivt fenomen er økonomi. Økonomiske realiteter eksisterer uavhengig av hvordan disse omtales eller fortolkes. Følgelig er økonomien et felt hvor diskurser kan fungere ideologisk gjennom å skjule eksisterende maktforhold, et fenomen som har blitt diskutert siden Marx sin ideologikritikk. I tråd med Faircloughs kritiske diskursanalyse forsøker jeg å vise hvordan ideen om det sosiale internett tilslører realitetene til det økonomiske internett. Dette forekommer gjennom naturalisering og påfølgende kunnskapsbegrensning. Idet en diskurs naturaliseres blir den også «sunn fornuft». Sunn fornuft diskuteres ikke, og motpolen til den sunne fornuft er uforståelig, det er vås. Internett som sosialt er allerede forutbestemt av begrepene som betegner det. Dermed blir alternativer som «det økonomiske internett» meningsløse innenfor de dominerende forståelsesrammer. Om innholdsproduksjonen på for eksempel Facebook er sosial, hvordan forekommer samtidig utbytting? Vi må se til diskursens tilslørende mekanismer for en bedre forståelse av nøyaktig hvordan gratisarbeid kan forekomme uten hverken konflikt eller diskusjon, og attpåtil frivillig. 

 

Tilslørende mekanismer: Der gratisarbeidet blir fellesskapsdannelse 

Gratisarbeidet er som alt nevnt iallfall delvis normativt motivert. Å bidra i en gruppe på Facebook er «fellesskapsdannelse». Samtidig er dette gratisarbeid. Men diskursivt er fenomenet annerledes. Gjennom internetts naturalisering som sosialt transformeres også de økonomiske aspektene. Gratisarbeideren blir en fellesskapsbygger i tråd med Rheingolds drøm om frivillige entusiaster som bygger fellesskap i den digitale verden. Arbeidsdelingen mellom kapitalisten og «gratisarbeideren» tilsløres ettersom det ikke forekommer arbeid, men snarere dannelse av sosiale grupper på nett. Det økonomiske internett blir det sosiale internett. 

Transformasjonen fra økonomisk til sosialt tilslører samtidig relasjonen mellom kapitalisten og gratisarbeideren. Denne relasjonen er allerede indirekte: Verdier bytter aldri hender og kapitalisten er en slags «absentee landlord», men leieboerne er ikke klar over leiekontrakten. Tilsynelatende er kapitalisten adskilt nettbrukerne. Men dette er kun tilsynelatende, for det er via brukernes bidrag at nettsidens verdi øker. Kapital akkumuleres utelukkende av gratisarbeideren, som villig overgir tid og energi til dette formål. Nå er det godt mulig at subjektene på nett produserer fellesskap eller nærhet på nett: Jeg diskuterer ikke «sannheten» i ideene som preger det såkalte sosiale internett. Men utbyttingen forekommer, noe vi ser gjennom de hundrevis med milliardene som bytter hender som en følge av annonsesalgene. Denne genereringen av kapital øker jo mer aktive nettbrukerne er, noe som gjør konstruksjonen av funksjoner som likes, kommentarer, og forenklet deling av nyheter, «memes», musikk, videoer osv forståelig: Jo mer subjektet trollbindes av skjermen, jo større summer fyller den digitale kapitalistens lommebok. Disse økonomiske realiteter tilsløres av ideen om et sosialt internett, som dermed tilslører økonomisk utbytting. 

De kommunikasjonsbaserte delene av internett beskrives som sosiale, men de økonomiske konsekvensene, som er selve årsaken til det såkalte «sosiale internett» eksistens, forblir tåkelagt. Ser vi bak tåken kan vi se det såkalte «sosiale internett» eksisterer innenfor en større sfære, nemlig det økonomiske internett. Hvorvidt internett er «sosialt» eller ei er en annen problemstilling, men det eksistens innenfor et billion-dollar kompleks forblir en kjensgjerning. Gjennom å gjøre dette økonomiske fenomen sosialt øker motivasjonen til frivillige bidrag samtidig som det økonomiske grunnlaget forblir tilslørt. Slik fungerer ideen om det sosiale internett ideologisk gjennom å skjule eksisterende maktforhold og utbytting.