Jeg holder på å bli radikalisert, av Youtube

Algoritmer har intellektuelt forført, smurt og geleidet meg mot den andre siden. Hvordan i all verden har små digitale dytt klart å rikke ved min politiske tilhørighet?

Ja, jeg vet hva du tenker, men jeg lover at tittelen ikke er noe klikkagn – men lik en oppmerksomhetsøkonomi, der det som er av størst verdi er det som kaprer folks oppmerksomhet, må jeg også kapitalisere på kontrovers. Dette er fortellingen om da jeg, med internettets hjelp, så noe ved meg selv som jeg helst ikke ville finne.  

Hvem er så jeg? Vel, Youtube har bygd meg som en høyreving, anti-feminist og transfobisk MGTOW, (Men That Go Their Own Way – en gruppe frustrerte menn som velger vekk romantiske forhold til kvinner, og går deres “egen vei”). Problemet er at jeg stemte SV ved forrige valg, og er lykkelig gift. Så hva skjedde? Er jeg så formbar – der jeg prøver å navigere meg rundt på nettet –  at jeg faller for noen intellektuelles retoriske evner? Våre digitale spor blir byggesteinene til vårt digitale selv, men jeg håper ikke det er en korrekt representasjon av hvem jeg er. 

Internett inviterte tidlig personer til å påta seg en ny identitet. En forkledning av nicknames og avatarer var med å usynliggjøre ens opptreden i det obskure landskapet. I dag er ikke lenger dagliglivet og internett to separate verdener. Vi opptrer med fullt navn, bilder av ansiktene våre florerer og arbeidsgivere googler oss. Den du er på nett, er den du er i virkeligheten. Noen ganger mer, noen ganger mindre. Så hvordan skal man forholde seg til en slik sammensmelting av menneskers identitet? 

 

DESTROYED

For øyeblikket befinner jeg meg i en merkelig Narnia-fortelling der jeg er usikker på om jeg burde gått gjennom klesskapet. Klesskapet har vært en fascinasjon av fraværet av biologi i samfunnsvitenskapene. Det kontrære ligger der og frister. Et søk på Steven Pinker, en evolusjonær psykolog og forfatter, blandet med litt samfunnsdiagnose fra psykologiprofessor Jordan Peterson, på utstillingsvindu hos podcast-vert Joe Rogan og flere av den såkalte Intellectual Dark Web, så er det satt i gang en slags radikaliseringsprosess. Ikke fordi disse i seg selv forkynner hat eller moralsk råtne idéer, men fordi de hele tiden blir assosiert med andre som gjør det. På digitale plattformer fungerer de som en dør til den andre siden. For i neste øyeblikk ser jeg konservative, halv-konspiratoriske provokatører langt ute på høyresida. Hjemmesnekrede “highlights” der feminister og liberale blir DESTROYED av Milo Yiannopoulos. Jeg har nettopp vært med på å bli intellektuelt forført, smurt og geleidet over til den andre siden. 

 

Illustrasjon: Kaja Larsen

 

Come to the darkside

Youtubes algoritmer er skapt for å maksimere tiden jeg bruker der, og ved å vise meg mer og mer ekstremt innhold klarer de å holde på oppmerksomheten min. Bismaken som legger seg i munnen er påfallende. Det vrir seg litt i magen min, og jeg vet at om jeg ikke går tilbake gjennom klesskapet, vil radikaliseringen fortsette.

Når utgangspunktet er legitime, om enn noe betente temaer som kjønn eller religion, diskutert av akademikere, forsvares på et vis hvert eneste skritt på veien. Selvbedraget er påfallende der jeg tror at det er verden, og ikke jeg, som drives ut mot kanten. Men med Youtube som mentale krykker, er det naturlig å gå videre. En vitenskapelig innpakking gir i utgangspunktet kredibilitet. Algoritmene gjør at man gradvis blir mindre kritisk til det man akkurat så, fordi minuttet senere ser man noe som befinner seg dypere inn i skogen. Mitt utgangspunkt var å høre flere stemmer, men venstresidens knappe tilstedeværelse på denne plattformen, skapte fri bane ut mot den eneste tilgjengelige siden. 

Et eksempel på en radikaliseringsprosess kan starte gjennom mistro til tradisjonell media og politisk korrekthet. Dette muliggjør en destabilisering av ens verdensbilde og åpner samtidig opp for å bli retorisk forført av kontrære idéer. Kritikk av feminismen eller identitetspolitikk tar deg et stykke videre, og tanker om at undertrykte minoriteter faktisk ikke er undertrykte, sniker seg inn. Til slutt har man bygd et nytt og annerledes rammeverk for hvordan å forstå verden. Ser du deg rundt, befinner du deg i et landskap der idéer om IQ-forskjeller mellom svarte og hvite omfavnes. For hvert steg vil din tilhørighet til andre med lignende meninger styrke seg, samtidig som ditt moralske kompass blir mer og mer ødelagt. 

 

Amerikansk kulturkrig

Historien jeg blir servert av Youtube er et forsøk på å forklare det tilsynelatende splittede landet, men da fra andre siden av den politiske aksen. Historien lyder slik; siden slutten av 60-årene har venstresiden okkupert akademia, kulturen og politikken. Dette hegemoniet førte så til at postmodernismen og nymarxismen fikk et grep om samfunnet. Toleransen og empatien til marginaliserte grupper, og ønsket om å få bukt med hatytringer og diskriminering, hindrer ytringsfriheten – vår eneste mekanisme til å korrigere for menneskelig dumskap. Radikale venstre, sammen med deres såkalte Social Justice Warriors har selv blitt fascistene de nettopp demonstrerer mot. Idéer om at det ikke finnes objektive sannheter, og at vitenskapen, fordi den primært har vært hvit og mannlig, er undertrykkende. Dette er med på å dytte vårt samfunn mot stupet. Relativisme og identitetspolitikk er blitt sykdomstegn som vi må bli kvitt. 

Innholdet er skreddersydd personer som er frustrerte over postmoderne anførselstegn. Konservative hjerter som hører at “virkelighet” og “sannhet” er relativt , eller at “kjønn” og “seksualitet” er sosialt konstruerte, vil være et tydelig avvik fra tradisjonelle mønstre. Eksempler som at det finnes 31 kjønnsidentiteter, eller at foreldre burde be sitt barn om lov før de bytter bleie på det, i håp om å skape en “samtykkekultur”, er ekstremer som radikale høyre drar frem i sin beskrivelse av, vel, radikale venstre. Når begge ytterpunktene gjør slike feilslutninger, er det klart det kan virke som vi alle har gått oss vill. Det er slik de kulturkonservative kapret definisjonsmakten, og tilsynelatende leder de kampen. 

 

Jeg har mistet retningssansen

Steven Pinker referer gjerne til det mytiske stedet han kaller “venstrepolen”. På samme måte som at alle retninger utenfor nordpolen, vil være sørover, er “venstrepolen” den politiske posisjonen der alle andre retninger er til høyre. Når hvilken som helst mening utenfor det ortodokse blir kategorisert som høyrevridd, skulle det ikke mye til før jeg mistet retningssansen. 

Med mitt ønske om å høre fra alle sider, og prøve å forstå hva folk faktisk mener, er det mulig jeg har gått meg vill i skogen. Min politiske tilhørighet vet jeg ikke lenger hvor er, men det er heller ikke så farlig. I stedet har internett utfordret mitt rammeverk for å forstå verden, og derfor også flokken jeg tilhører. Og når det slås sprekker i tidligere oppfatninger, tar det litt tid å lappe det sammen igjen. Kanskje Youtube kan hjelpe meg? Jeg må bare huske å lage en ny bruker.