Tilhørighet – utelukkende positivt?

Vi trenger kanskje alle å høre til et sted, men er det slik at den viktige tilhørigheten kan skade andre?

Det er lett å tenke på positive ting når man hører ordet ”tilhørighet”. Tankene går kanskje til nære og kjære, mennesker i livene våre som gir oss et ankerpunkt i hverdagen for både identitet og personlig filosofi. Det er gjerne noe man snakker om når man diskuterer hvordan man skal hjelpe de som kanskje har falt litt utenfor samfunnet, finn dem et sted der de kan føle seg trygge, et sted der de føler at de hører hjemme. Men det er også snakk om mennesker vi mener har feil tilhørighet, for enkelte er det snakk om mennesker som har feil religion, hudfarge eller lignende. For andre er det kanskje snakk om mennesker som mener at slike ting er viktige for å avgjøre menneskeverdet. 

Poenget er at det ikke alltid er like lett å huske at tilhørighet kan ha en bakside. Tilhørighet gjør det enkelt å skape et ”oss”, men en grunnleggende sannhet i dette er at for at det skal kunne eksistere et ”oss”, må det også finnes et ”dem”. Det er her tilhørighet kan bli farlig.

 

Samlende diktaturer og populisme

I de fleste totalitære stater eller diktaturer er det ofte en måte å samle folket på. Man tilhører nasjonalstaten og er dermed noe bra om ikke en overlegen ”oss”. Men dette er ikke alltid, om noen gang, nok for å samle et helt folk. Det er her en ekstern fiende gjerne kommer inn i bildet. ”De” er ikke oss og dermed er de mindre verdt, om ikke direkte farlige. Dette ble brukt om jødene av Nazi-Tyskland, og av alle vestlige land om kommunister og Sovjetunionen under den kalde krigen. En effektiv måte å samle et folk av forskjellige individer til et ”oss” er gjerne å gi dem en følelse av fellesskap, en felles tilhørighet, men for å virkelig kunne definere et ”oss” er det også nødvendig å finne ut av hva ”vi” ikke er. Hvilket er hvor ”de” kommer inn, den farlige ”andre”. 

Vi ser flere steder i verden i dag hvor populistiske politikere begynner å få flere følgere og i enkelte land kommer de til og med til makten. I de fleste valgprogrammene til disse partiene er det fokus på innvandring som noe negativt. Det er ikke alltid like sterkt, enkelte har kanskje mer fokus på skatter og hvordan landets politikere og ledere har sviktet folket, de fokuserer kanskje mer på hvordan deres parti representerer folket bedre og de er noe nytt og annerledes enn det systemet som har sviket. Men det er fortsatt snakk om å skape tilhørighet gjennom å skape et ”oss/dem”-skille, et som går mellom en politisk elite som styrer landet uten tanke på hvordan det påvirker vanlige mennesker, ikke bare de i den samme eliten.

 

Illustrasjon: Carin Schia

 

Eliter med bismak

Hva gjelder ordet ”elite”, er det kanskje noe som har en ekkel bismak for de fleste nordmenn. Tanken om en liten gjeng pengesterke som kan hviske i de riktige ørene, legge en million i den riktige kontoen og dermed få viljen sin burde vekke en følelse av sterk urettferdighet hos de fleste. Magne Flemmen skrev nylig en artikkel hvor han påpekte at det ikke bare finnes en type elite. Vi er kanskje vant til å tenke på den finansielle eliten, de med rikdommer resten av oss bare kan drømme om, som ”de andre”. Men det er også andre typer eliten med kanskje like mye, om ikke mer, innflytelse enn dette fåtallet styrtrike. Et enkelt eksempel er de menneskene med mye påvirkningskraft innad i popkulturen eller hos unge mennesker (populært kalt ”influencers”). Mennesker som har en hærskare av unge mennesker som følger deres minste bevegelse på sosiale medier eller personlige blogger. De mest populære har en mulighet til å påvirke hvordan unge mennesker oppfatter verden. Det er kanskje ikke det beste eksempelet, i og med at disse menneskene tjener en del på populariteten sin og kan regnes som en del av den øvre økonomiske sjikt. Det er også de som kan kalles ”menings-eliten”. Mennesker med store plattformer innen nyhetsmedia, de som kan nå tusentalls mennesker (over 18 år i dette eksempelet). Redaktører i våre største aviser kan sies å ha en større makt en pengeeliten, de kan styre hvordan vanlige folk oppfatter politiske saker. Og de kan bestemme hvilke stemmer som blir hørt.

Men begrepet om eliter er til dels også avhengig av perspektiv, mangt en bileier som er avhengig av å kjøre til jobben, eller som har kjøring tilknyttet levebrødet sitt, vil kanskje se Lan Marie Nugyen og hennes konstante kamp for miljø og mot bil som en trussel mot deres inntekt. De kan kanskje se henne og MDG som en form for ”miljø-elite”, i motsetning til de vanlige arbeidere som ikke har like god nok råd til å kunne ta like mye hensyn til miljøet. Det har vært klager mot bompenger som en skjev ordning, da de fleste som kjører gjennom bommen ikke har råd til å kjøpe elbil. Så det er ikke sikkert at de som er imot MDG er imot miljøet, de føler kanskje bare at det ikke tas hensyn til deres økonomiske status.

Religion er også et område hvor det kan forekomme såpass sterk tilhørighet at de som tilhører andre religioner gjerne blir fiender og enten må konverteres eller drepes. Det finnes flere historiske tilfeller som gjerne er litt mer sammensatte enn bare religion, men religionen ble gjerne en identitetsfaktor. I Nord-Irland og Irland var det i lang tid en konflikt mellom protestanter og katolikker, selv om man sikkert kan påpeke at det kanskje dreide seg mer om enten selvstendighet eller tilhørighet til England. Men religionen og den politiske siden man tilhørte avgjorde hvor man kunne gå trygt og hvor man risikerte ”tilfeldig” vold. 

 

Tilhørighet i subkulturer

Det er i tillegg mye forskning innen sosiologi og kriminologi om subkulturer i samfunnet, hvor en gruppe ikke føler noen tilhørighet til storsamfunnet og dets verdier. Disse menneskene skaper sine egne verdier, noen som er mer oppnåelige for dem selv. Subkulturer kan være mye forskjellig, alt fra de som ikke støtter et heteronormativt samfunn og heller vil leve utenfor en slik norm, til de som ikke anerkjenner lovverket og lever på kant med loven. Dette er kanskje det beste eksempelet på hvordan tilhørighet kan være både noe hjelper og skader. Et menneske kan føle at de ikke har en plass i storsamfunnet, helt til de finner flere mennesker som føler det samme og holder sammen for å finne et lite hjørne de kan ha i fred og være seg selv. 

Men det er andre subkulturer som mener de er urettferdig behandlet av et urettferdig system. Det kan være de svakerestilte i samfunnet som ikke gjør det så bra på skolen, og som kommer fra økonomisk vanskeligstilte hjem hvor foreldrene har lav utdanning selv. I en verden der mye økonomisk suksess skyldes en god utdanning vil en sikker økonomi virke lysår unna for disse menneskene. Samtidig vil de bli bombardert av reklame og bilder på materielle goder som de får høre er med på å bestemme om de er gode nok eller ikke.

Merton brukte dette som en forklaring på for eksempel kriminalitet og rusmisbruk. Han skrev på 1950-tallet om hvordan den såkalte amerikanske drømmen ikke var like oppnåelig for alle bl.a. på grunn av klasseforskjeller og hindringer blant etniske minoriteter. Merton skrev om ulike reaksjoner i form av livsstrategier. Blant disse var opprør, hvor man ikke trodde på verken samfunnets mål og verdier eller de lovlige metodene for å leve etter verdiene eller oppnå målene. Men kriminelle miljøer har heller utspring i livsstrategien han kalte ”innovasjon”, hvor man ville oppnå målet (for Mertons teori var dette å bli rik). Fordi man ikke hadde tilgang til de lovlige midlene, tok man heller for seg av de mer ulovlige midlene. Kriminalitet ble måten disse menneskene som ikke følte at de inngikk i samfunnets ”oss” kunne oppnå den rikdommen de hele tiden fikk høre var drømmen alle burde strebe etter. Det kan for mange være lett å se noen som har begått et lovbrudd og tenke at dette menneske er en del av ”de andre”, når sannheten er at det finnes mangt et menneske dømt i Norge som ikke hadde vært annerledes deg og meg hvis det ikke var for tilfeldigheter og kanskje en vanskelig oppvekst. 

Stig Millehaugen, en av Norges mest beryktede kriminelle, skrev en kronikk i Aftenposten om ondskap. Hovedpoenget var at vi gjerne tenker på ondskap som noe uvanlig, det gjelder et fåtall i verden som utgjør ”dem” hvorav vi er det normale ”oss”. Men Millehaugen bruker mye tid på å vise til studier og bøker fokusert rundt krigsforbrytelser, hvor selv de mest normale mennesker har vært involvert i massakrer av uskyldige mennesker. Millehaugen viser til hvordan gjerningspersonene i slike forbrytelser (den onde ”andre”) gjerne nedgraderer offeret til noe simpelt, hvis egen atferd innbyr til volden og dermed må skylde seg selv. Et ganske kjent mønster blant voldtektsmenn, man gjør offeret til noe mindre verdt, han eller hun tilhører ”de andre”.

 

Oss og dem gjennom media

Andre måter som kanskje er mest relevant for hvordan en for sterk tilhørighet kan påvirke oss er hvordan vi ser på og leser nyheter. Det er en sannhet at nyheter er ment å være objektive fakta, nøytral informasjon og en pilar i samfunnet verdig navnet ”den fjerde statsmakt”. Men nyheter er skapt av mennesker, som selv med de beste intensjoner kan gjøre den feilen å ikke stille kritiske spørsmål til informasjon de selv liker. Nyhetsmediene har selvsagt flere kriterier til det som publiseres for nettopp å unngå ukritiske spørsmål og sikre upartiskhet i saker. Men nærmest til tross for dette er det saker hvor fakta kan vinkles og det å ha med ”alt” av tilgjengelig informasjon ville gjort artiklene lengere enn masteroppgaven min (i skrivende stund vil det bety over 2 sider, men likevel et legitimt poeng). Det er aviser og nyhetskilder som er høyre eller venstrevridde, og de vrir kanskje ikke nyhetene slik de vil, men de kan vinkle dem. 

Et eksempel jeg selv så var i Dagsavisen, en avis mitt veldig venstrevridde barndomshjem har abonnert på så lenge jeg har levd. I en meningsartikkel kritisk til et utsagn fra statsminister Solberg om en løsning på økonomisk ulikhet kom forfatteren med en sammenligning til Marie Antoinettes berømte utsagn ”kan de ikke bare spise kake”. Og hvilket bilde av statsministeren brukes for å illustrere saken? Et bilde hvor hun har et stort stykke kake på tallerkenen og en nesten like stor bit halvveis mot munnen. Siden det er meg helt ukjent hvordan disse bildene velges og hva kriteriene er skal jeg forsøke å ikke anta for mye, men heller spørre: var det virkelig nødvendig? Jeg er uenig i statsministerens politikk, jeg liker ikke større økonomiske forskjeller blant nordmenn og jeg kan til og med forstå hvis noen syntes det var morsomt. Men var det nødvendig? Gjør det at Erna Solberg tilhører det politiske ”dem” at en avis som skriver saker mer vinklet for en venstreorientert ”oss” kan benytte et lite flatterende bilde av en overvektig kvinne som spiser et stort stykke kake? Jeg personlig tror ikke jeg kan kategorisere det som hets eller mobbing av noe slag, men heller bare litt unødvendig. Selve artikkelen handlet mest om at statsministeren kom med et uheldig utsagn som lett kunne tolkes i verste mening til Antoinettes berømte setning. Majoriteten av artikkelen var kritikk av forenklede  økonomiske løsninger og hvordan aksjer ikke er like lett for de lavere ned på den økonomiske stigen. Kanskje det ikke var like mye at Erna er en del av ”dem”, men heller at aviser og nyhetsmedier må slåss fremfor å konkurrere om lesere og seere. Ting må gjøres interessant fremfor sant for å sikre at folk ikke bare ser på overskriften og leter videre etter mer interessante ting. Faktum er at jeg vet ikke, men det er bekymringsverdig uansett.

Det er viktig for meg å understreke at det ikke finnes gode tilhørigheter eller dårlige tilhørigheter i seg selv, men heller at man må se hvordan de du identifiserer deg med behandler andre. De som tenker annerledes. Og at det å tilhøre noen slags gruppe eller lignende ikke kan bety at man må unngå å stille kritiske eller vanskelige spørsmål til gruppen. Se når de man støtter gjør en feil og enda viktigere: anerkjenne den feilen som en feil. Å være en del av ”oss” kan ikke bety at ”de” har mindre verdi.